Morgensurr.
Æsj. Den søvnløse natta mi resulterte i en meget irritert Hanne i går. Jepp. Vondt i huet. Vondt i alle musklene.
Kjentes ut som kroppen hadde fått juling.
Den irriterte holdinga gikk ut over dyret.
Kjæresten altså.
Og da han kom på kveldingen, slik at vi kunne få med oss Paradise (yepp – jeg skjemmes i grunn for at jeg har lyst til å følge med på trash-tv) sa jeg til typen ”jeg sovner sikkert to minutter før det starter” -var det akkurat det jeg gjorde. Da fikk han sikkert med seg Rambo 2 på tv’n i stedet. Ikke vet jeg.
For jeg visste ikke engang hvor mye klokken var, eller hvor jeg var, da jeg våknet – fullstendig påkledd – og med en mårraånde som tilsa at jeg ikke pusset tennene i går – og med sminken gnidd utover trynet.
Klokka var 04:43.
Sult. Jeg spiste ikke engang middag i går – så jeg kliner nuggati over to brødskiver, før jeg går tur med bikkja.
Æsj. Lang dag på skolen i dag. 16:00. Deretter skal jeg drukne meg i matte, i et desperat forsøk på å ta igjen tre kapitler jeg ikke skjønner noe av. Alt fordi det er prøve i morgen. Jeg vil heller trene. Eller tilbringe tid i senga – sove meg igjennom livet. Som en katt.
- Dette blir en kjedelig dag…
Æsj.
Morgensurr ut.
Okei – vanlig spørsmål - hvorfor blogger du?
Ja – hvorfor blogger jeg egentlig? Er det fordi jeg er en attenåring jente med et stort behov for oppmerksomhet – for å legge ut alt om livet mitt , vise fram bilder, bare for å få litt anerkjennelse og tilbakemeldinger?
I grunn ikke. Jeg liker egentlig ikke å legge ut bilder av meg selv. Og jeg legger ikke ut om alle tingene som skjer i livet mitt. Opp eller nedturer.
Jeg blogger rett og slett fordi det er tidsfordriv.
Rett og slett fordi jeg bare kommer med tanketull om helt unødvendige ting, som når klokka går for fort, når jeg har søvnløse netter, når jeg irriterer meg grenseløst over noe, når jeg er stressa – eller fordi jeg bare har lyst til å skrive om slue kvinnemennesker.
Det er ikke noe personlig bak bloggen min, sånn egentlig.
Jeg skriver ikke om mine dypeste tanker, drømmer eller personlige følelser.
Bloggen er personlig fordi den er min. Det er i grunn bare det.
Nei – jeg skriver egentlig bare når jeg har lyst. Jeg kan selv velge hva dere kan lese. Dere velger selv hva dere vil lese.
Om det enten gjelder mine do besøk (så kjedelig har det ikke blitt enda), fester, nedturer og følelser – eller om jeg vil komme med klager (som er ganske ofte) – så har jeg selv valgt hva dere har muligheten til å lese. Og dermed legger jeg ut noe, som gjør at du kan få forskjellige oppfatninger.
Ja - man får faktisk oppfatninger om en person, når man leser en blogg.
Man kan gjøre opp sine meninger om hvordan personen bak – er i virkeligheten.
Og dette er bare på grunnlag av hvordan de velger å presentere seg selv på en blogg.
Noen velger å poste bilder der de sitter med puppene presset opp i et webkamera, med rosa trutmunn og spakkel i trynet– og noen velger å poste personlige innlegg om dårlige, gode og traumatiske hendelser de gjennomgår i livet.
Noen velger å uttrykke seg gjennom tekster. Sakprosa tekster, dikt, noveller, historier, fortellinger, kåserier. Noen velger å poste tegninger, malerier og fotografier. Uttrykke seg gjennom kunst.
Noen velger å uttrykke seg gjennom mote – og noen velger å ha bloggen som tidsfordriv.
Det er egentlig litt skummelt, og litt rart, hvordan folk kan danne seg et bilde om hvordan du er som person.
Og jeg skal ikke lyve – jeg har faktisk gjort opp mine egne formeninger om folk – bare ved å lese forskjellige blogger.
Jeg kan ikke la være å rynke på nesen til de som velger å poste halvnakne bilder av seg selv – så hele verden kan se – og jeg må innrømme at det kanskje popper opp ord i hodet mitt, som ikke akkurat er positive betegnelser på et kvinnemenneske.
Jeg kan føle med de personene som forteller om tøffe perioder de gjennomgår eller har gjennomfått i løpet av livet sitt. Noen skriver sterkt. Får deg til å tenke.
Jeg er skeptisk til visse unge mødre – som ikke akkurat presenterer seg som respektable mødre – og jeg ser opp til andre unge mødre – som ser ut til å ta mamma rollen alvorlig. Det er jo ikke akkurat en lett jobb.
Ja – det er rart at man kan få slike oppfatninger – bare ved å lese en blogg.
For alt dere veit – så er jeg en femti år gammel bleikfeit mann – som ikke har noe annet liv enn å utgi meg for å være Hanne; en attenårig jente som bare blogger.
Noe å tenke på.
Klokka er 05:11. Og jeg kan opplyse dere om at det er livsfarlig å stable seg ut med bikkja – særlig når det regner. Og snøen har smeltet til is. Og du ser at strøbilene ikke har fått satt i gang jobben med å strø veiene.
OG at du, i tillegg å vandre på de sylglatte veiene, har hatt en søvnløs natt – som gjør det vanskelige å holde seg på de utslitte beina.
Jepp. Jeg har ikke fått noe søvn enda. Og nå viser klokka 05:12.
Er det greit at jeg savner tilbake til Miami allerede nå?
Til South Beach. Hvor det er varmt. Hvor det ikke er snø som smelter til is. Hvor jeg kunne slappe av hele dagen, og likevel, sove hele natta?
Yeye. Lite elegant bilde.
Men så fins det veldig få uelegante bilder av meg også.
Jeg elsker i grunn å gi bort ting.
Og med hjelp av min gode venn – RANDOM.ORG – fant jeg førti tilfeldige vinnere. Noen fant også det andre smutthullet som jeg ikke fortalte om. Jeg har nemlig ikke sagt noe om at man ikke kan delta flere ganger.
Jeg gir dere lista i hvilken rekkefølge de ble valgt – og bloggadressen til de ikke-anonyme folka, så dere har noen blogger å titte innom også!
[Første nummer viser rekkefølgen de ble trukket - andre nummeret viser tallet på kommentaren]
Jeg sender nok ut mailer i morgen. Men om du finner ut at du er trukket (sjekk kommentarnummeret på >dette innlegget<) så send meg en mail til hanne@outsp0ken.com med adressen – eller bruk sjemaet på KONTAKT (Nei – det hjelper ikke om du later som om du er en av de anonyme – jeg dobbeltsjekker med mailadressen jeg har fått fra før av)
- 39 sandra sandrathe.blogg.no
- 25 Stine Jansen stinejansen.blogg.no
- 5 Silje
- 13 ” Susanne jebs.blogg.no
- 6 Jenny jennyk92.blogg.no
- 14 Nathalie og Jonas nathalieogjonas.blogg.no
- 28 marlen
- 11 Herlig
- 80 Pernille pernillecathrins.blogg.no
- 22 yeey
- 27 Kalle
- 23 Maria T J mae1.blogg.no
- 57 lisa maembe.blogg.no
- 33 Helene Hammer helham.blogg.no/
- 16 Marita ..
- 89 Julie M.Amundsen godtpose.blogg.no
- 35 Alma
- 74 Vibe vibemaria.blogg.no/
- 64 Monika monikakristiansen.com
- 24 Tanja thp.blogg.no
- 70 maja
- 48 Astrid afhe.blogg.no
- 40 Genser
- 90 Maria mariafolgero.blogg.no
- 46 C.B
- 68 emilie lorentsen lorentsenemilie.blogg.no
- 32 Helene – arcanoarcano.blogg.no
- 82 treat
- 75 Julie
- 8 AudM reasonstobe.blogg.no
- 61 dthituvy dthituvy.blogg.no
- 9 hege hegesletten.com
- 79 MaritBE maritbe.blogg.no
- 44 G
- 12 Labbetusssuss
- 92 Silje Lereggen Larsen
- 4 Hanna Louise hlp.blogg.no
- 20 Milla miilla.blogg.no
- 42 Toosch! rememberthename.blogg.no
- 55 christiane
Hvorfor går tiden alltid så fort når du ikke vil det?
Som om minuttviseren har fått for seg at den skal løpe maraton, og raser rundt på klokkeskriva som om den – i tillegg til å delta i maratonløpet – springer for livet - fordi en haug med gale rabiessyke sjimpanser – utstyrt med pistoler- puster den i nakken.
Ja – slik oppfører minuttviseren seg når du ikke vil at tiden skal gå fort.
Når du skal tidlig opp til skolen for eksempel.
Og du trykker på snooze knappen (som forresten er den mest geniale-ikke geniale oppfinnelsen som finnes) for å få ti minutter ekstra i den deilige senga – bare for å høre alarmen hyle igjen, tre sekunder senere. Det virker i hvert fall slik.
Eller når du faktisk er våken når alarmen ringer for første gang – og du tenker ”jøss, en hel time før jeg må ut av døra” og har du har god tid.
Helt til du finner ut at minuttviseren har lagt maratonplanene på hylla mens du spiser frokost – og har valgt å ta en spurt i stedet.
Vips; du er for sent ute likevel.
Vel – klokka har en tendens til å ikke vise det tidspunktet jeg vil den skal vise til tider. Noen ganger har den pådratt på seg en strekk på maratonløpinga – og bestemmer seg for å avbryte løpet. Som den alltid gjør i de siste timene av en skoledag. Den stopper. Vil ikke bevege seg. Kanskje halter den litt videre. Sakte. Så vil den ikke bevege seg igjen.
Vel – akkurat nå har klokka bestemt seg for å løpe for livet. Den løper i hvert fall fortere enn den aldri har gjort før. Har sikkert de rabiessyke sjimpansene som løper rundt med pistol etter seg.
Bare fordi jeg ikke får sove. Bare fordi jeg skal erge meg over at tiden går så forbaska fort.
Slik at jeg er utslitt i morgen. Slik at jeg ikke får gjort noe ut av dagen.
I sted viste den 03:00. Nå viser den 05:01.
Typen sover.
Ikke jeg.
Plagsomt.
Den ultimate ikke-lyden man kan høre - når man vil sove, men ikke får det til;
Et annet menneske som puster tungt og er langt inn i drømmeland.
… søren.
Yepp. Jeg er en mester i paint. Hyll mine ferdigheter.
(herregud. Dette må være et bevis på hvor overtrøtt jeg virkelig er. Men hey – det er egentlig ingenting annet jeg kan finne på)
Tipper dette innlegget – som er skrevet i min overtrøtte tilstand – ikke vil finnes i morgen.
Fordi overtrøtte innlegg som er skrevet om natta – ikke alltid er så bra…
Dette er beviset.
Jeg har ikke glemt konkurransen, selv om jeg kommer med cruise/miami oppdateringer.
Jeg har faktisk trekt noen vinnere – men hele 40 solpass fra Brun og Blid skal deles ut [verdi kroner 100 - du kan sette inn så mange penger du selv vil, gir deg 20% ekstra solingstid]
Derfor gir jeg folk siste mulighet til å delta (>trykk her <- post en kommentar – er du anonym, husk korrekt epost)
I morgen kommer vinnerne – stay tuned!
Vi forlot Miami etter to dager. For å dra på cruise en uke (og deretter tilbake til South Beach i Miami)
Okei – en ting er at cruiset er gedigent. Vi ble nok en smule imponert første dagen. Handlegate, isbane, teater, casino, store resturanter (GRATIS MAT – og desserter) og bassenger – alt i en båt! (eller skip. Kapteinen blir fornærmet hvis man sier båt)
Bilde fra lugaren, da bå.. skipet fortsatt lå ved havna.
Fortsatt ved havna!
Happy sisters!
Et bilde av mor og datter.
Men det beste med cruise turen var vel at vi fikk oppleve så mange nye plasser. To byer i Mexico, Beliz og Georgetown. Og for å ikke glemme det faktum at vi badet med DELFINER!
Hvis du lurer hvordan man svømmer som en mongo – kan man ta dette bildet som utgangspunkt.
Aww. Søte delfinen!
Kule delfinen!
Morsomme delfinen!
Og i Georgetown fikk vi bade med slike stingrays. Må si jeg var en smule skeptisk til det.
For det første; de var ville.
Og for det andre; de har en pigg på halen som er like skarp som en kniv.
Og for det tredje; de svømte deg rett ned.
Så der stod vi da, midt ute i havet, på en sandbunn - slik at vannet bare var i hoftehøyde – og matet stingrays med blekksprut. Ekkelt.(blekksprutene altså)
Okei - i motsetning til delfinene – som er mjuke å ta på, som gummi – så var disse slimete, ekle – ja, som en slimete fisk.
Jeg prøvde å rømme…
Første dagen i Miami var på mange måter bra – men likevel dårlig.
Tror hele familien lærte seg at det som er èn centimeter på et turistkart – er i realiteten mye lengre.
Vi er jo ikke lenger i en by i Norge, men en storby i USA.
Så da søstersen satte i gang prosjekt ”jakt-etter-sportsbutikk-som-ikke-befant-seg-i-den-delen-av-byen-vi-var-i” – gikk vi alle glade bortover til Coconut Grove.
Altså – på kartet viser dette to centimeter. Ingen fare. Trenger da vel ikke å bestille taxi for den lille turen – været er fint, vi går.
Og det gjorde vi. Gikk.
Langt. Lengre. Enda lengre. Langt.
Selvfølgelig presterte jeg å ta på meg noen splitter nye sko – som selvfølgelig resulterte gnagsår. SUPERT.
Ingen vil starte ferien sin med gnagsår på hæler og tær. Ja, for det var det jeg fikk – gnagsår på tærne! Utrolig.
Vi vandra i områder andre turister ikke befant seg i. Vi vandra forbi gedigne hus, som ligna mer på slott, enn boliger. Vi vandra langs gater uten fortau. Vi vandra. Vi vandra. Vi vandra…
Jeg, som etter hvert fikk overbevist mor om at jeg faktisk hadde jævlige gnagsår og bytta sko med henne – måtte stoppe opp for å knyte skolissene. Familien stopper ikke nei. De går videre.
Tja – ikke farlig det, de var jo bare hundre meter bort fra meg – men når jeg vandrer intetanende etter, kommer det en bil og stopper ved siden av meg.
For det første er jeg egentlig ganske sjenert – og snakke engelsk funker liksom ikke. Jeg kan jo engelsk. Men det funker ikke som jeg hører det i hodet...
Inne i bilen sitter det en familie. Damen ruller ned vinduet og spør meg (på engelsk) om jeg visste veien til ”ettellerannet”-road.
Supert. Dere klarte å stoppe en person, av en familie på fire, som var på villspor.
Jeg selvfølgelig, svarte på mitt breieste trøndersk ”Æ ane itj.. uuhm – i dånt knåw”.
Damen flirer. Sier ”si si” og kjører videre – mens jeg småspringer bort til resten av familien. Småflaut. Småskummelt.
Okei – vi kom oss faktisk aldri frem til Coconut Grove, eller den sportsbutikken søstersen satte oss på leting etter – og vi fant oss aldri en taxi på den gudsforlatte veien. Eller, gudsforlatt var den ikke – hundrevis av biler kjørte forbi hvert sekund – men aldri en taxi. “Gudsforlatt” i den betydning at vi var de eneste som gikk, på den milevise strekningen.
Nesj – vellykket var kanskje ikke den første dagen, med tanke på utslitte bein, steikende varme og jævlige gnagsår – men vi fikk faktisk oppleve Miami på en ny måte. Vi fikk sett mange ting. Og vi fikk erfare på den harde måten at Miami faktisk er pittelitt (bare pittelitt altså) større en kjære lille Trondheim.
joda. Jeg var en smule fascinert over byen.
Dette er da litt mer i sentrum. Ikke ved den ”gudsforlatte” veien.
Flotte Miami.
Endelig ute av den “gudsforlatte” veien – og til en park. Hvor vi måtte kjøpe oss is/slush.
-
En ting som er på den minus/negative siden:
REISEN!
Jeg finner faktisk ikke noe positivt med å være innestengt i en blikkboks som flyver ti tusen meter i lufta, med hundre andre turister, skrikende unger og svette folk – uten en mulighet til å komme seg unna.
Og jeg finner ikke noe positivt med å være tvunget til å sitte i et lite flysete. Uansett hvor mye ”komfort” du visstnok skal ha (i følge flyselskapet) – så er det umulig å finne en passende stilling i over ti timer, som ikke går ut over rygg/nakke/bein. Okei – du er jo faktisksååååå heldig at du kan legge stolen 2 milimeter bakover. Komfort my ass.
Ikke få meg til å starte på flymaten engang.
MEN – når du faktisk klarer å SPISE OPP flymaten du får servert, er det ikke et bevis på hvor god maten er, men hvor utsulta du faktisk er som klarer å spise opp noe som er smakløst og med ekkel konsistens.
Man blir en smule frustrert av å være på reisefot i et døgn. Hvis man tror flyet er ille nok, kan jeg ikke engang begynne å beskrive hvordan det er å vente på flyplassen, stå i kø og gå igjennom sikkerhetskontroller – alt for å sette seg på et nytt trangt fly…
Eneste livredderen jeg hadde på turen. ANBEFALER DERE Å LESE DENNE BOKA. Fikk den til jul. Snømannen av Jo Nesbø
+
Resten av turen – utenom reisen til/fra.
Her kan jeg ikke starte å beskrive noe engang. Det blir for mye.
OPPLEVELSENE.
Mexico, Beliz, Miami, Georgetown ++, delfiner, ”stingrays” (ja, liker det engelske ordet), GRATIS MAT og gedigent cruise – og herlige nye inntrykk.
… to be continued. With more pics.
Etter Miami/cruise turen.
Bilder. Tekst. Alt.
