Herlig
Jeg har liksom ingenting å klage på for tiden.
Uvanlig.
Jeg er fullt opptatt med jobb, skole og hund. Og jeg trives sånn.
Det er godt å ha noe å tenke på. Gjøre. Føle seg produktiv.
Jo, ja – jeg blir jo sliten enkelte dager, med tanke på at jeg skal lære på jobben (jeg er jo lærling), så er bare å presse inn skole, så ofte som mulig, i ledige stunder. I tillegg jobber jeg ekstra i helgene.
Men godt er det.
Og på toppen av det hele har jeg jo fått en herlig person inn i livet mitt.
Jo– jeg har det ganske godt akkurat nå.
La oss satse på at det varer lenge.
Akkurat nå gru gleder jeg meg til helga. Gleder meg mest. Gruer meg litt.
Skumle saker dette.
M o n d a y
Typisk blåmandag.
Skal liksom prøve å stå opp tidlig. Trene før jobb.
Alarmen på mobilen går. Jeg stabler meg opp. Fy søren – svimmel, trøtt, kvalm. Øynene går i kryss og jeg ser dobbelt.
Jeg kaster meg tilbake i senga. Dropper treninga.
Mobilen bråker.
Nå må jeg opp.
Så jeg stabler meg opp igjen. Ikke fullt så svimmel eller kvalm – og synet er noenlunde stabilisert.
Men trøtt – ja! Muligens dobbelt så trøtt som første oppstabling fra senga.
Jeg knasker noen brødskriver til frokost. Drikker juice.
Klokka fyker.
Hva er det med at klokka alltid fyker om morgenen?
Det som føles ut som to minutter, er egentlig trettifire minutter.
Og når du vil klokka skal gå kjapt – ja, da må du regne med at et sekund tar sju minutter.
Og da må jeg bare løpe ned på badet. Kline sminken i trynet, få på meg maska.
Egentlig bortkasta tid, med tanke på at jeg antageligvis ser bedre ut uten klisset jeg klasker i trynet med trøtte hender – før jeg hopper i klærne.
Så er det bare å springe til bussen. Tidsnok, heldigvis.
Eller uheldigvis?
For jeg må vente. Stå ute i kulda å bli frossen.
Og i det sekundet den kommer kjørende, popper det opp i hodet mitt.
Mobilen.
Jeg har lagt den igjen hjemme.
Kanskje en underbevisst handling. Fordi jeg er ikke særlig glad i mobilen, når den vekker meg om morgenen. Så den fortjente egentlig å bli glemt igjen.
Men igjen.
Jeg sitter dødstrøtt på bussen. Kald. Føler meg i grunn litt skadeskutt.
Og mobilen ligger igjen hjemme.
I senga.
Den så alt for gode, varme, herlige senga.
Typisk blåmandag.
Ulogisk, men sant!
Nå skal jeg komme med en helt ulogisk og ufattelig setning.
Hold fast.
Jeg har hatt en fantastisk mandag!
Ja – en fantastisk mandag. Det er faktisk mulig!
Jeg er mer vant til blåmandag, hvor senga nekter deg å stå opp – hvor alt som kan gå galt, går galt. Verre en galt faktisk.
Glemme mobil, glemme lommebok, bussen til jobb bare stopper, er forsinka, man forsover seg– ja, du skjønner tegninga – det er sånn vanlige mandager er.
Men jo, jeg har hatt en herlig mandag.
Gjett hvorfor?
Ja. Dette er grunnen.
lener meg godt tilbake
Jeg har alltid vært litt sånn at jeg tenker to skritt framover.
At jeg gleder meg til ting som skal skje. Planlegger det som skal skje.
Og da tenker man ikke så mye på det som skjer akkurat nå.
Jeg vet ikke hvorfor, eller akkurat hvordan – men nå er det ikke slik lenger.
Og jeg liker det.
Jeg slapper av. Det som kommer, det kommer.
Tenke at det som skjer nå, det skjer nå. Ikke bekymre seg så mye om hvis eller om det gode slutter.
Eller tenke på når det gode skal starte.
Alt slutter jo en gang uansett. Ja – livet slutter til og med.
Så hva bekymrer man seg egentlig over?
Nei, jeg lener meg tilbake. Nyter det. Stresser ikke.
Er det negativt gidder jeg ikke å tenke at det blir verre. Joda – kanskje det faktisk blir verre, men en gang slutter det også.
Og da er det ikke noe å stresse over?
Har jeg det bra, gidder jeg ikke å tenke at det tar slutt en gang. For ja, det slutter en gang det også.
Da lener jeg meg heller bare ekstra tilbake og nyter øyeblikket ekstra mye.
Så klart, jeg tenker fortsatt to skritt framover. Bare ikke så mye.
Ja, jeg gleder meg fortsatt like mye til å få brukt sparepengene til å kjøpe meg leilighet. Gleder meg til jeg får hund nummer to. For ja, det har jeg planlagt.
Men;
Nå, akkurat nå, det teller.
Og akkurat nå – lener jeg meg godt tilbake. Nyter det.
Nå
Og nå starter det.
Alt sammen. Studier, jobb, hund – ja alt starter.
Nyttårsforsettene bestod av trening, skole og hund.
Jeg har startet på skolen, jeg har startet litt sånn halvveis på treningen og jeg har allerede meldt opp meg og bikkja på agilitykurs.
Så jo, det er nå det begynner.
Og jeg gleder meg.
Derfor er jeg i et smilende humør for tiden.
Hvem ville ikke ha vært i et smilende humør, når man føler at alt går framover? At ting skjer?
Og det hjelper at jeg har hatt frihelg.
Og at det er søndag.
Søndag betyr postssecret.
Snart kommer jeg med bilder fra Afrika!
Hjem / Student / Smakebit
Jeg er hjemme fra Afrika.
Jeg har hatt det helt utrolig. Med tanke på det faktum at jeg har sett og opplevd så mye.
Kontrastenes tur kaller jeg det. For det var det virkelig.
Vel. Det er nytt år. Mye som skal skje.
Og nå er jeg, helt offisielt, student igjen. Og jeg gleder meg litt.
Samtidig som jeg får litt panikk. Det er ikke akkurat lite stoff jeg skal igjennom. Alt fra programmering, til IT prosjektledelse og webdesign.
For å nevne noe.
Mer om Afrikaturen kommer. Etter hvert.
OG – jeg skal presentere bilder. Ja, altså – når man først skaffer seg en 500 mm objektiv til safaritur, så blir det bilder.
Problemet er at det ble så mange. Ja, det tok meg faktisk omtrent en time å bare overføre alle bildene til kjære Mr.Mac. Så jeg har mange jeg skal se igjennom.
Faktisk så har jeg planer om å presentere dem i eget galleri.
Så dere kan få se dem store – og ikke bare plassert helt random inn i bloggen i små bilder!
Men, på den første safarituren vi tok da vi kom fram (på kveldingen) tok jeg et blinkskudd.
Ja, jeg kaller det et blinkskudd når jeg ikke engang trenger å redigere på bildet. For man er heldig når lyset og fargene fra naturen gjør sitt!
Så, her er en smakebit:
Tilbakeblikk
Året 2011
Har vært fylt med opplevelser. Oppturer og nedturer.
Jeg har vært i Bali. Fått meg erfaringer. Fått en smak av livet.
Jeg har lært mye om meg selv. Ja, høres klisjé ut, men sant er det.
Jeg har erfart mye, funnet ut at det er mye jeg egentlig kan gjøre. Og mye jeg vil gjøre.
Jeg begynte å se mer framover. Og jeg likte – nei, liker – det jeg ser.
Jeg fikk meg lærlingeplass som var midt i blinken for meg. Fikk meg nye planer, nye mål.
Årets store klem går til kjære Marius.
Ja, altså – denne karen har hjulpet meg gjennom mye. Og det setter jeg stor pris på. Vil jeg alltid gjøre.
2011 var fantastisk.
2012 vil bli utrolig!
Nyttårsforsetter
Jo jo men sann – jeg befinner meg fortsatt i Afrika.
Men det er en tradisjon å komme med nyttårsforsetter når året begynner å ta slutt.
Ja, jo – jeg må innrømme at nyttårsforsetter er dumme – i den forstand at det egentlig er bare tull. For man tenker jo hvert bidige år at – nå, nå skal det skje forandringer.
Så skjer ingenting.
Vel. Året 2012 kommer til å bli annerledes. Ja, jo – visstnok sier jeg det også om vært år.
Men nå virker det som om ting endelig skal gå min vei. Jeg har en lærlingeplass jeg stortrives på, jeg er glad, smiler – og ser bare positivt på alt det som skal skje framover.
For det første så vil ting forandre seg drastisk i 2012.
Drastisk er kanskje å ta litt hardt i, men jeg setter i gang med et nytt ”prosjekt” – hvor jeg er hovedpersonen denne gangen.
Jepp – jeg skal studere.
Nyttårsforsettene mine ser slik ut:
- Begynne å få treningen inn som en vane igjen.
Ja, for jeg har vært alt for slapp med treningen de siste… to årene faktisk. Men nå har jeg mest sannsynlig fått meg en treningsbuddy. Og forhåpentligvis skal han klare å motivere meg. Og jeg skal prøve å motivere jeg også. - Begynne å være litt aktiv med bikkja.
Denne er viktig. Fordi jeg har litt dårlig samvittighet ovenfor lille bikkjekrek – selv om han kanskje egentlig ikke tenker stort over det selv.
Han er jo bare en hund – og de har den egenskapen at de kan glede seg over hva som helst. Men det å se tilbake på hvor aktiv vi var før, så får jeg dårlig samvittighet.
Som en start har jeg meldt oss på Agilitykurs som starter i midten av Januar. Det er jo en start er det ikke? - Være flink på skolen.
Med andre ord – prioritere rett. Jeg har aldri vært en person som har jobbet mye med skolen. Ingenting nesten. Jeg har bare gått på skolen jeg, aldri engasjert meg. Tatt ting lett kan man si?
Uansett, det må forandres før jeg går på en skikkelig smell. Spesielt når jeg nå skal bli student samtidlig som jeg jobber bak kassa på Shell og er lærling mandag til fredag fra klokka 08-16.
Men jeg ser faktisk fram til å jobbe med skole. Ja – jeg sa det – jeg ser faktisk fram til å jobbe med skole! Men jeg vet det kreves litt av meg. Derfor er det på nyttårsforsettene! - Fotografere.
Ja – enkelt og greit – jeg må fotografere mer.
Egentlig så tenker jeg litt nå:
Søren – døgnet skulle ha hatt flere timer!
God Jul!
God Jul.
Til alle venner og bekjente.
Håper dere koser dere masse der hjemme i Norge!
Sender dere store juleklemmer fra Afrika.
Afrika neste!
Bikkja er satt bort. Alt ladet og klart. Jeg har slengt noen filler – nei, unnskyld – klær i en bag og har fått minimalt med søvn den siste uka.
Men nå er det Afrika neste!
Rart blir det – å forsvinne nå, når det er jul.
Men kult blir det.
Ups?
Ups.
Jeg fikk lønn i dag.
Og hele den – pluss en del mer – forsvant på bare noen sekunder.
Scjvooop.
Hade bra penger.
Vi sees aldri igjen.
Nå sitter jeg igjen med julegaver til meg selv.
Ganske dyre også.
Men nå kan jeg ikke klage.
Nå er jeg utstyrt med det fotoutstyret jeg trenger til Afrika.
God jul til meg selv.
Afrika neste!
Bare litt liksom?
Kan noen gi meg litt penger?
Bare litt liksom?
Slik at lommeboka mi ikke svir så mye, når jeg skal kjøpe meg fotoutstyr. For ja, jeg skal, bør og må kjøpe meg fotoutstyr før jeg drar til Afika.
Det blir bare… litt – okei, det er en underdrivelse – veldig mye dyrere enn planlagt.
Jeg… student?
Det er helg – frihelg vel og merke.
Jeg har store planer om å fortsette helga som jeg allerede har tilbrakt den – i oppladingsmodus.
Slappe av og nyte tiden man har.
Mye som bikkja gjør:
Dessuten har jeg bestemt meg for noe. Det skal bli.
Jo da, det vil kreve sitt. Men hallo – jeg er ung, jeg har energi, det er nå eller aldri? Ikke sant?
Vel, i tillegg til det å være lærling og jobbe bak kassa på Shell, skal jeg også ta opp studier.
Så da blir det webdesigner ut av meg. Mest fordi jeg elsker å programmere og sulle med saker på nett.
Det blir bra. Men det er litt rart å tenke på, at jeg blir student. At jeg må gjøre innleveringer og ha eksamener.
Det blir sykt rart egentlig.
Men morsomt!
“Hæ. Å. JAA!”
Oi. Jeg drar snart til Afrika.
Ufattelig.
Jeg er ikke en sånn som gleder meg kjempe mye – hele tiden – før en reise. Faktisk så hender det at jeg til tider glemmer det, helt fram til at noen nevner det.
”Gleder du deg til Afrika?”
”Hæ. Å. JAA!”
Jeg har bestemt meg for at jeg må – absolutt må – investere i fotoutstyr før jeg drar.
Altså. Jeg kan ikke sitte på safari og angre meg bittert fordi jeg ikke har det jeg vil ha?
Ikke det at jeg har råd til alt det jeg vil ha enda. Det koster – for å si det mildt – grise mye!
Og snart må jeg begynne å pakke også.
Det blir vanskelig. Man skal liksom ha langarmede skjorter og bukser. I 40 plussgrader.
Blir uansett uforglemmelig!
= Supert!
Åjoda. Måtte ha fått en liten hjernerystelse.
Det har vært noen lange dager med hodevondt.
Ja – hodevondt, ikke hodepine.
Vel. Det stopper ikke meg fra å kose meg på julebord.
Godt humør + julebord + lønningsdag = supert!
Hjernerystelse, hjerneskade – poteto, potato – hvem bryr seg?
Klebb Klebb Klebb
Okei. Jeg burda egentlig å stoppet opp å tenkt litt da jeg så bikkja skli foran meg.
Men herregud, det var nysnø. Alt var hvitt. Vinteridyll.
Jeg ante ingen fare der jeg vandret i min egen verden.
KABLÆM. Sier det da. Kanskje ikke kablæm, men mer sånn ”schvopp, dunk”. Om du sier det skikkelig fort. Og med utropstegn bak dunk!
Vel, uansett – jeg løfta beinet for å ta et skritt videre. Man skulle nesten tro at bakken forsvant under beina på meg. Føltes sånn.
Men så gjorde den det ikke likevel, for plutselig fikk rumpa mitt et uhyggelig møte med blankisen. Så skuldrene. Så hodet.
Ja. Hele meg rett ned.
Først blir man slått ut med en slags lammelse. Og en tanke som bare tenker ”Hva i huleste skjedde?”.
Også finner jeg ut at jeg ikke kan ligge der på dødsfella, så jeg reiser meg opp.
”Søren søren søren, jeg har vondt jeg har vondt, søren søren søren, var det noen som så meg, søren søren søren jeg er kvalm”
Vel. Det var mye jeg tenkte samtidig. For det første så kjente jeg ikke hvor vondt det var før jeg reiste meg opp. Og da fant jeg ut at jeg mest sannsynlig hadde slått hodet hardere en antatt, fordi nå gjorde det skikkelig vondt. Og jeg var så kvalm at jeg måtte brekke meg litt.
Og innimellom alt det vonde, så tenker jeg – søren, var det noen som så meg?
Ja, man må alltid se seg rundt etter et fall. Uansett hvor vondt du har.
Bare for å se om noen har sett deg.
Heldigvis ingen denne gangen.
Jeg hadde vel hørt latterkulen om noen hadde sett meg uansett.
Etter sjokket måtte jeg bare le litt, selv om det fortsatt gjorde vondt.
For der, i nysnøen over isen, hadde jeg lagt igjen et perfekt avtrykk av ett stykk Hanne med termodress på.
Skulle ha tatt bilde.
Nei, altså. Nå har jeg sikkert pådratt meg hjernerystelse. Føles sånn.
Så det har vært en rar dag på jobb.
Mandag, version ++
I går hadde jeg en kjip mandag version ++
Ikke bare startet jeg dagen kjipt.
Ja, for klokka 00:00, stod jeg fortsatt bak kassa på Shell fordi det ikke dukka opp noen nattvakt. Jeg er ikke laget for å stå på jobb til klokka ett, misse siste bussen, bli stressa – når jeg skal opp tidlig dagen etter.
Vel, etter en natt med minimal søvn – hvor jeg faktisk klarte å åle meg ut av senga for å ta fatt på dagen som lærling – fant jeg ingenting å spise til frokost.
Likegreit, måtte uansett skynde meg til bussen.
Og hva gjør bussen? Den stopper. Totalt stopp.
Flott. Komme for seint til jobb.
Alt jeg kan si er at dagen ble bare verre.
MEN – ett lyspunkt hadde dagen.
Gjett hva jeg fikk i posten?!
ADVENTSKALENDER!
Da ble jeg en smule – nei – veldig glad.
For ikke bare var det en sjokoladekalender – for gud, jeg elsker sjokolade – men det var sånn skikkelig sjokoladekalender.
Kinderegg adventskalender (til kinderegget shøl!)
Små barn, store gleder.
Enda større barn, enda større gleder sier jeg.
Takk!
Planen var egentlig å bruke tiden etter jobb til å ta igjen tapt søvn etter natta.
Ja – vet – det er en dårlig plan, siden det ødelegger hele døgnrytmen.
MEN – jeg er verdens – og når jeg sier verdens så overdriver jeg ikke heller! – sureste og mest irritable person når jeg er trøtt.
Men så kommer Marius på besøk.
Jeg forteller han hvordan tilstanden min er – for ja, han vet at jeg er verdens mest irritable person når jeg er trøtt. Han fikk gjennomgå en del da vi var sammen – for å si det mildt. Tror han en gang sa at det kan virke som om jeg er besatt av en demon.
Men likevel kommer han, risikerer liv og lemmer for å holde meg våken.
Så fikk jeg sett ”Rise of the planet of the Apes”. Jeg likte den.
Det må jo bare fortelle hvor trøtt jeg var?!
Derfor blir det bare en kampfisk.
Godt humør:
- Det å sovne uten å sette på alarm.
- Det å våkne til snø.
- Det å gå langtur med bikkja
- Det å ha på seg termodressen
- Det å finne noe i postkassa. Til meg!
Hvis vi ser bort fra at posten er teit (ikke bare litt teit, men kjempe teit), lørdagskvelden var ganske.. kjip (ikke helt kjip da) – og bikkja egentlig fortsatt er litt dust. Så har det vært en fin helg.
Og jeg må kanskje se litt bort i fra det faktum at jeg skal på jobb i kveld også.
Skulle gjerne bare ha daffa videre.
For ja, jeg og senga er og forblir bestevenner når det er kaldt ute.
Dessuten har jeg funnet ut at jeg skal kjøpe meg kampfisk. Egentlig har jeg mest lyst til å gjøre om hele rommet til søstersen – som har flyttet ut – til et digert akvarium som jeg kan svømme i. Men det går ikke.
Derfor blir det bare en kampfisk.
Jaaaaaaaaaaaaaaaaa!
Jaaaaaaaaaaaaaa. SNØ!
Endelig har jeg en god unnskyldning for å vandre rundt i termodress.
Ja, for jeg må helt ærlig innrømme at den digre kjeledressen er så behagelig å gå med – at jeg gjerne skulla ha vandra rundt i den hele året.
Hadde kanskje blitt litt varmt i lengden.
Men shit au.
Kanskje julestemninga får sitt inntog også. Selv om jeg skal feire jul i Afrika.
Jeg har enda ikke rota meg til å kjøpe adventskalender! Det er jo egentlig et must, men det faller meg aldri inn å gjøre det når jeg først vandrer på butikken.
Jeg har til og med ikke smakt på julebrus – selv om det er desember.
Ja, jeg vet – sjokkerende! Men det tyder egentlig bare på at julestemninga ikke er helt på plass.
Men det er en ting jeg tenker på – og det er ønskelista til jul.
Selv om jeg egentlig vet at ønskelista til jul ikke er en liste over ting jeg får i gaver.
Det blir vel mer en ”ting-jeg-ønsker-men-må-kjøpe-meg-selv”-liste.
Men det er obligatorisk å skrive en slik liste likevel!
Øverst på lista er den tingen som står fast – både til bursdag og jul – den lille tingen jeg aldri får nok av.
Åjoda, du tenker helt rett – flaxlodd!
Jeg er rett og slett forelska i flaxlodd. Selv om jeg aldri vinner noe.
Nummer to på lista er Playstation 3. Egentlig er det ganske rart at jeg ikke har skaffet meg det enda. For jeg vil så gjerne spille battlefield 3 og Modern Warfare 3.
Men jeg har lovt meg selv at når “The Last Guardian” kommer ut (som egentlig skulle komme nå til jul, men som har blitt utsatt) – skal jeg regelrett løpe rett til butikken – og kjøpe både spillet og spillkonsollen.
Da sier jeg hade det bra liv. Hallo tv-spill.
Nummer tre på lista er… vel, jeg ønsker meg egentlig ikke noe mer?
Jo, kanskje en sponsor som kan sponse studiene jeg vil ta i tillegg til det å være lærling? Jeg trenger mest en sponsor, så jeg kan fortsette å spare pengene til leilighet.
For ja – leilighet har jeg jo også lyst på. Men det kan jeg vel ikke sette på ønskelista til jul?
Men igjen, lista er jo mer en sånn en ”ting-jeg-ønsker-men-må-kjøpe-meg-selv”-liste, men leilighet – det er jo ikke helt aktuelt enda…
Vel. God adventstid folkens!
Takk for F***
Jeg passer på at du har det bra til enhver tid.
I hvert fall at du har det så bra som du kan ha det.
Jeg har gått gjennom snø og regn, bare for din skyld.
Og ikke minst plukka opp dritten etter deg. Gang etter gang.
Men det hindrer deg fortsatt ikke fra å være en idiot mot meg.
Ja. Bikkja og jeg er ikke venner for tiden.
Altså, jeg prøver så godt jeg kan – men han bare ignorerer meg.
Når jeg kommer inn gjennom døra – kommer han springende med logrende hale rundt hjørnet. Så ser han det er meg. Bråstopper. Gir et par siste vift med halen, før han vandrer likegyldig bort.
Når pappa kommer gjennom føra – får han det velkomsten jeg brukte å få. Da kommer han springende med logrende hale rundt hjørnet, hopper opp og rundt seg selv tusen ganger, før han bestemmer seg for å springe huset rundt for å hente en leke så de kan leke sammen.
Så takk. Jeg får fortsatt gjennom snø og regn for din skyld. Jeg plukker fortsatt opp dritten etter deg.
Men overlegen. Det er du fortsatt.
Får håpe det gir seg snart.
Hoppe i det?
Jeg må innrømme at jeg ble så tatt på senga at jeg nesten sa ja.
Og jeg må innrømme at jeg sikkert var like rød i trynet som den lekre shell-skjorta.
”Hæ.. ehh… ka?” Sier jeg.
Sakte. Er det en kødd? Nei. Jo. Kanskje. Nei – det er ikke en kødd. Til slutt får jeg mumla fram et sakte neeeeeeei. Muligens et nei med spørsmålstegn bak – for jeg vet ikke helt hva som foregikk i hodet mitt.
Men det er ikke hver dag man blir bedt ut på date. Tatt på senga. I fullt dagslys. På jobb.
Det skjer jo på kveldstider, eller natterstider, når folk er – tja, ikke edru – og har fått på seg ølbrillene.
For eksempel når folk skal kjøpe seg røyk og jeg – som den flinke medarbeideren jeg er – spør om de trenger lighter. ”Kan ikke du tenne meg da?
Usaklig.
Jeg får lyst til å klaske panna i kassaapparatet.
Men tilbake til det med å bli bedt ut på date.
I fullt dagslys. Av en edru person. Som mener det. Hadde det ikke vært fordi hun var jente hadde jeg sagt ja.
Fordi jeg liker motet. Rett ut.
Kanskje jeg bare skulle ha hoppa ut i det å sagt ja. Gratis middag og kino kanskje?
Har du noen gang….
Har du noen gang vært så trøtt – fått så lite søvn – at det føles ut som om man ikke er til stede?
Altså, man er jo til stede. Men alt føles litt utenomjordisk.
Alt man sier, tenker og gjør går liksom i sakte film. Og etter man har tenkt ferdig tanken, sagt ordene man skulle si – så bare flyver de bort.
Svooosj. Lydløst inn i bomull.
Og du husker liksom ingenting. Du kunne like gjerne ikke ha vært der.
Ja. Endelig kan jeg påstå at døgnrytmen er nogenlunde på plass.
Egentlig ganske greit – for jeg er, og forblir, verdens mest gretne person når jeg er trøtt.
Og det aller verste – når man vandrer rundt som en søvnløs Zombie?
Det er det faktum at når døgnrytmen er tilbake, når trøttheta har forlatt kroppen – blir jeg snurt.
Snurt fordi jeg føler at jeg har mistet noen dager. Snurt fordi jeg ikke fikk gjort spesielt. Snurt fordi det er timer og minutter jeg gjerne vil ha tilbake – når jeg befinner meg i en normal tilstand.
Så ja – det er en ganske kjip følelse for meg, det å vandre rundt hvileløst.
Jeg blir så rastlaus etterpå.
Siden jeg gjerne liker at mange ting skjer samtidig – og gjerne ganske kjapt – sitter jeg igjen med en gnagende kriblende følelse etterpå.
Ja – gnagende. Ikke en godkriblende følelse. Bare en gnagende følelse over at jeg burde ha gjort så mye mer hittil.
Nei. Må ut med Bikkjekrek. Og trene bort litt energi.
God helg
Jeg kan gledelig meddele at den stygge rosa mobilen, den som lever sitt eget liv og aldri har fungert ordentlig – er byttet ut.
Jeg trenger mobilen gjennom jobben som lærling. Det er derfor jeg fikk den.
Det er sannelig på tide.
Jeg kan meddele at jeg har fått skikkelig mersmak når det gjelder hest. En tur til Leangen mandag og en tur til Gjølme gård på tirsdag, gjorde at jeg virkelig fikk føle hvor mye jeg savner hest. Det er noe med det – det å være i stallen og slappe av med disse havremopedene. Ikke det at alle forstår det. Og det skjønner jeg.
Jeg kan meddele at akkurat nå er jeg sånn passe kaputtskutt. Egentlig skulle jeg, i går – ha vært på jobb fra 08-16, så 17-22:30. Men det ble nattvakt i stedet.
Må jo nevne at Papps var ganske snill i går. Som bestilte pizza og tok seg av bikkjekrek, så jeg kunne komme hjem fra jobb, spise mat – for så å sove.
Jeg sovna faktisk. Drømte noe rart. Og var akkurat passe uthvilt da jeg startet på jobb.
Ikke det at det hjalp så mye når klokka begynte å nærme seg 03:00 på natta.
Nei. Selv ikke en lang dusj og mat har fått meg helt tilbake til tipp topp stand. Jeg har det med å ødelegge døgnrytmen etter nattevakt, uansett hvor mye jeg prøver å rette det opp.
Håper i det minste at jeg har kommet litt på rett spor. Skal jo tross alt på tidligvakt igjen i morgen.
GOD HELG!
Følg hodet mitt for svarte!
Hva er det med klokka å snegle seg framover, at sekunder blir til timer – når formen er helt på bånn?
Trodde helt ærlig at jeg ikke skulle klare å komme meg igjennom dagen i dag.
Når det føltes ut som om det hadde gått en evighet, hadde minuttviseren bare hoppet et steg fram.
Og hva er greia med at kroppen min absolutt ikke følger hodet mitt?
Syk kan jeg bli de dagene jeg har oppladingsdager. Ja – du vet, dager man tilbringer i senga med noe godt å spise – bare se tv-serier og filmer dagen lang – uten å tenke på noe eller noen.
Og kanskje game litt spill?
Ikke bare har dette vært tidenes mest uutholdelige dag, men nå sitter jeg attpåtil hjemme – helt alene – i, mildt sagt, elendig form.
Til og med Bikkjekrek har fordufta. Eller, ikke fordufta, men blitt med far på utflukt.
Så ja, helt alene, i elendig form.
Er ikke det bare toppers å tilbringe en fredagskveld sånn som dette?
Ikke akkurat.
Han ligner egentlig på en bolle
Vet du hva som er nytt nå?
Det er installert et web cam ute i gangen. For å sjekke bikkja når han er hjemme alene.
Det snedige med dette er at jeg får mail hver gang det rører på seg – og et lite videoklipp.
Det er egentlig litt trist å se på.
At han hopper opp og ned. Ser seg rundt. Puster tungt. Legger seg ned. Snur seg. Snur seg tilbake. Ser opp. Puster oppgitt. Legger seg ned. Hopper ned. Hopper opp igjen. Legger seg. Snur seg. Snur seg tilbake.
Men det er greit å ha noe å gjøre når det er rolig på jobb.
Selv om det ikke er så alt for spennende å se på!
Forresten;
GOD ALLEHELGENSAFTEN
… om du feirer det.
Tvinner seg om hverandre
Det som er kjipt med meg, er at jeg kjeder meg fort.
Om jeg ikke har noe jeg trenger å tenke på – eller ikke vet om noe som skal starte snart – så kjeder jeg meg.
Nei, jeg sier ikke at jeg konstant må springe rundt å gjøre noe, tvert om.
Jeg må bare vite at jeg noe skal skje snart. Så kan jeg planlegge. Og tenke.
Det er den tenkebiten som er viktigst. Jeg må holde tankene mine opptatt. For når jeg kjeder meg, vandrer tankene mine langt. De tvinner seg om hverandre, snur seg opp ned – og plutselig er det jeg er så sikker på at jeg vil, det vil jeg ikke lengere.
Ja, jeg ombestemmer meg lett.
Bra ene dagen, dårlig neste.
Ja, nok om det:
Jeg har vært konsernsamling i helga også. Flott show, flott opplegg, god mat, god drikke.
Utrolig nok våkner jeg ikke i dag med bakrus. Ja – det gikk litt rolig for seg. Veldig rolig.
Men nå snakker jeg for min del.
Likevel daffer jeg rundt i dag, i kosedressen – og nyter det faktum at klokka er stilt en time tilbake, for da får jeg en times ekstra søvn.
Ja – det er sånn jeg tenker. At jeg får en times ekstra søvn – ikke en time ekstra til å gjøre fornuftige ting.
Nå. Med en gang.
Akkurat nå for tiden kribler det i meg.
Mest fordi jeg føler at det er mye som skjer. Mest fordi jeg egentlig bare venter på at noe skal skje.
En fin blanding.
Ting går framover, bare ikke fort nok.
Jeg vil gjøre så mye. Starte på mye nytt.
Men tiden strekker ikke til.
Jeg har planer om å perle, planer om å fotografere, planer om å kode hjemmesider, planer om… ja – et prosjekt jeg ikke vil nevne akkurat nå.
Jeg har planer om å starte med så mye, men klokka springer fra meg.
Men det gjør meg ikke noe!
Men det kribler likevel. Det kribler i fingra som gjerne vil sette i gang med noe.
Men de får vente.
Jeg må lære meg å vente.
Selv om jeg gjerne skulle ønske at alt skjedde fort. Nå. Med en gang.
Nei – jeg må nyte ventetiden. Slappe av. Ta det med ro.
Jeg trives.
Bare kom, bare prøv deg!
Klokka er 09:00
Problemet mitt akkurat nå, er at dagen derpå har ikke startet enda.
Jo, okei. Formen er ikke 100 %.
Jeg kan liksom ikke sette i gang å løpe en maraton akkurat nå. Eller i det hele tatt gjøre noen fysiske anstrengelser som går utover det å labbe bortover gulvet, eller drikke vann.
Problemet er – at jeg vet at dagen derpå starter snart.
Derfor, når jeg troppa inn døra – dro jeg rett til kjøkkenet og utrusta meg med en tropisk nektar – før jeg plasserte meg i senga.
Jeg har store planer om å være inne i dag.
Og bakrus – bare kom, bare prøv deg.
Jeg har tropisk nektar!
Lurer på om jeg husker å ha posta dette når jeg våkner. Blir morsomt å se.
1. 2. 3.
Dagen i dag – fram til i nå, kort oppsummert:
Kursdag. Sove lengere om morgenen, kommer tidligere hjem. Ja, kortere dager.
Kommer hjem, lager meg vaffler, slapper av med bikkja. Bikkja sovner, drømmer, springer i søvne. Derfor bestemmer jeg meg for å ta ham med på en lang god tur. Det er varmt ute, ingen bitende vind. God musikk. Godt humør. Turen ender hos postkontoret. Jeg henter 3 pakker. Jeg elsker pakker. Selv om det er jeg som har bestilt sakene – og vet hva som er i dem – er jeg fortsatt som en liten unge.
Hjem. Pakke opp pakkene. Få enda bedre humør. Spise mat.
Og nå sitter jeg her.
Før jeg stikker på trening.
Ikke mellomting!
Jeg elsker vinteren – men hater overgangen mellom lange lyse dager, til mørke korte dager.
Jeg blir døsig, slapp – og senga frister bare mer og mer om morgenen.
Ja, senga har det med å være best om morgenen. Uansett årstid.
Men det er noe helt spesielt når det begynner å bli kaldt ute.
For når du ligger der, trygt plassert under dyna – det er mykt, herlig og varmt – så frister det ikke akkurat å hive dyna av seg og møte kulda som har satt seg i rommet i løpet av natta!
Og det hjelper heller ikke at man alltid er trøtt om morgenen.
Ja – senga har virkelig gjort sitt for å holde meg nede.
De siste to ukene har jeg stått opp et kvarter før bussen til jobb drar.
Og vanligvis er jeg oppe 2 timer før og svirrer rundt.
Dessuten er det så sinnsykt vanskelig å få på seg nok med klær.
Du ser ut, ser sol, tenker varmegrader.
Og når man da først vandrer ut, tar vinden tak, biter seg fast i huden og rutsjer kaldt nedover ryggen. Og etterlater meg frossen dagen ut.
Og det blir glatt. Senest i dag holdt jeg på å skli på en liten dam.
Det er så typisk meg det. At jeg går på trynet. Og det skjer foran en haug med folk!
Nei, gi meg vinter.
Gi meg sommer.
Ikke noe mellomting!
Søte lille snille
Jeg blir stadig overraska over hvor fort tida går.
Derfor er jeg så dårlig til å oppdatere.
Sjvuup, sier det – og plutselig er uka forbi.
Det har til og med skjedd så mye at jeg ikke husker alt engang.
Men en ting må nevnes:
Polkadot
Kjære søte lille snille – fikk sovne stille inne.
Ja, den søte, lille uskyldige dotten var blitt så gammel. Så vi dro til dyrlegen.
Ikke morsomt. Har liksom aldri vært noe når andre hamstere har dødd. De har vært i live ene dagen – død den neste. Intet problem.
Du gidder ikke engang å tenke på det.
Så kommer Polkadot – den ellers så livlige krabaten, som bokstavelig visner foran øynene dine.
Det vanskeligste med det hele er at jeg måtte bestemme. At jeg bestemmer at nå – nå skal du dø lille venn.
Men det er et godt valg. Hun var så kjempesøt der hu sovna stille inne, trygt plassert i hånda mi. Så fredelig.
Men gud, så rolig det er på rommet mitt nå.
Jeg skal ha en liten hund…
Så klart, jeg har allerede denne råtassen i hus;
Men likevel er tanken å få seg en hund nr. 2
Nei, det er ikke engang noe jeg bare tenker på – det skal skje!
Og de som kjenner meg, vet at når jeg har først bestemt meg for noe – så skjer det.
Om du i det hele tatt tenker å spørre «Hvilken rase?», så har jeg egentlig bare mest lyst til å slå deg i hodet med et digert leksikon.
For hadde du vært i mitt hodet, og fulgt min tankegang, hadde du ikke engang tenkt deg om to ganger.
Parson Russell.
Understrek. Understrek. Punktum. Utropstegn.
Når jeg allerede har en råtass – så sier det seg selv at jeg må ha en til.
Jeg kunne ikke ha spurt om en mer perfekt førstegangshund som femtenåring.
Selvfølgelig, litt problemer har jeg og bikkjekrek støtt på – han er nemlig redd for fremmede. Etter at han har vært igjennom noen ubehagelige situasjoner.
Noe som satte en stopper for noen av planene vi hadde.
For denne rasen kan brukes til alt. Og når jeg sier alt – mener jeg virkelig alt!
Planen med hund nummer to, er å fortsette der jeg og Bikkjekrek måtte avslutte.
Bruksspor, blodsspor, agility og lydighet. Og kanskje begynne på utstilling, noe jeg og bikkjekrek aldri har startet med, siden han er født med en perfekt misdannelse. Perfekt sier jeg, fordi den karakteriserer han, misdannelse – fordi hunder egentlig ikke skal ha en knekk på halen.
Nei, misforstå meg rett. Jeg og bikkjekrek har egentlig aldri helt stoppet opp med lydighet, agility eller sporsøking.
Du finner oss bare ikke i konkurransebanen.
Tror ikke bikkjekrek sier noe på det, han trives der han er han.
Og en av grunnene til at jeg allerede gleder meg til en hund nummer to, er fordi det skal skje når jeg sitter i min egen leilighet.
Noe som ikke skjer med det første.
Men jeg ser fram til det!
Minidvale. Nå!
Jeg kjenner at nå – nå trenger kroppen min en minidvale.
Dagen i går var i overkant lang.
Eller. Der jeg jobber som lærling – gikk tiden overraskende fort. Sjchvoop liksom.
Problemet var at jeg bare fikk ett kvarter pause i går.
Ja. 15 minutters pause.
Det vil si 15 minutter bort fra jobb.
Bare 15 minutter pause mellom 08:00 – 23:30.
De 15 minuttene foregikk da jeg vandret fra den ene jobben til den andre.
Men – i går gikk det fint. Intet problem med en lang arbeidsdag.
I dag derimot – er en sånn dag man bare vil legge seg ned å dø.
I dag er en sånn dag der jeg våkner og senga er fast bestemt på å holde meg nede. Og jeg må kjempe en hard kamp for å komme meg opp, allerede før frokost.
I dag er en sånn dag der jeg registrerer ting 30 sekunder på etterskudd. Og det gjelder bare registrering av at noen snakker til meg. Poenget eller de faktiske ordene de sier, registrerer jeg ikke før 2 – 3 timer senere.
I dag er en sånn dag hvor jeg bare svirrer rundt, sier rare ting – fordi jeg ikke klarer å tenke – og kunne klart det å sovne stående (med glans).
I dag er en sånn dag jeg skal ta en minidvale.
Og det skjer….. nå.
“Jente (20) påkjørt av trikken”
Jeg er en sånn person som er avhengig av å gå tur med bikkja.
Mye fordi jeg liker det, men mest fordi det er da jeg hører på musikk.
Og musikk trenger jeg.
I dag fikk jeg et lite støkk i meg.
Etter å ha tvingt bikkja ut – ja, tvungen tur, da han ikke er så glad i regnet (pysehund) – og satt musikken på ørene, var jeg klar til å vandre rundt i min egen verden.
Du vet – musikk på, verden av.
Ikke det at turen i dag var så veldig interessant – bare den vanlige turen rundt nabolaget.
Men det å nesten bli påkjørt av trikken – det skjer ikke akkurat hver dag.
Nå skal det sies at jeg har ofte undret meg over at folk har klart å bli påkjørt av trikken – den kjører jo bare på et spor.
Og da skal jo være lett å se når den kommer?
Og det skal sies at jeg lo – nei, flira rått – da mamma klarte å kollidere bilen med trikken. Men det er en annen historie.
Nei, altså – jeg vandret jo der da, i min egen verden. Med musikk på ørene og bikkja svinsende rundt beina.
I grunn har alltid fundert på hvor spennende bikkjekrek må ha det med alle luktene sine. Han finner jo konstant ting han må sette nesa i – på død og liv. Det hender jo ofte at jeg må drasse med ham videre, der han ligger på magen med alle fire beina klamrende fast til bakken. Det er litt av et syn skal jeg si deg.
Men – tilbake til historien. Jeg, vandrende i min egen verden – med musikk på ørene og hetta over hodet, som beskyttelse mot regnet.
Da jeg kommer til det å krysse skinnene på turen, ser jeg at bikkjekrek hopper til siden.
Vanligvis registrerer jeg alt det han gjør. Det går på auto. Det er jeg nødt til, for ofte bråstopper han rett foran meg, uten forvarsel, for å sette nesa i en ny godlukt.
Men, langt inne i tankeland vandrer jeg bare videre. Så ser jeg noe lyst.
Lyst, hæ, lys? Lys, her? Lys fra lykter? Billykter? Hæ, bil her?
Oi Shii… trikken!
Tankegangen er ikke akkurat rask når du glir fra drømmeland til virkelighet.
Men heldigvis rask nok til at jeg fikk tatt et skritt tilbake og kjenne trikken gli forbi nesa.
Nå skal det også sies at trikken kjørte ikke fort heller. Det var ikke så dramatisk – fordi den hadde nettopp gjort en stopp og begynt å kjøre.
Men herregud for et støkk det var.
Du vet, noe lignende den varme følelsen i kroppen når man holder på å falle.
Selv om man ikke faller, er det nesten som om kroppen tar deg med gjennom hele fallet.
Og du kjenner fallet, som den varme kriblende følelsen.
Jeg stod der lenge etterpå. Skjønte ikke hvordan jeg ikke hadde registrert at trikken kom. Som sagt – den hadde jo gjort en stopp.
Det vil si at jeg har vandret forbi hele trikken.
Ikke registrert bevegelsen av folk som kom gående ut av trikken, eller sett lysforandringen fra frontlyktene på trikken.
For å ikke nevne; jeg hadde ikke sett den svære trikken – overhodet.
Og jeg kunne se for meg en overskrift i avisa: ”Jente (20) påkjørt av trikken”. Og forklaringen på hvordan ei som hadde hørt musikk og “ikke registrert trikken hun gikk forbi”.
Jeg hadde i hvert fall lest artikkelen – og tenkt: hvordan er det muuuulig å bli påkjørt av trikken?
Antageligvis hadde jeg nok humra for meg selv og tenkt at det var en smule komisk.
Nei. Jeg må høre etter bikkja.
Han kan være smart noen ganger.
Han fikk i hvert fall lov til å snuse ferdig alle godluktene på resten av turen.
EHEY!
Jeg er tilbake.
Kunstpausen min ble kort.
Kan nesten ikke forvente noe annet – jeg må jo ha noe som tidsfordriv!
Bilde må man jo ha med.
Er liksom en regel det.
Som jeg sjeldent følger.
Nei – jeg blir ikke daska til av bjørnen.
Den prøver bare å kline med øret mitt.