Har jeg sagt hvor irriterende det egentlig er å ha en ”liten søt bikkje”?
Ja, jeg har vel kanskje det.

Altså, bikkja mi er kanskje liten – men den er langt i fra søt.
Kort fortalt; han liker ikke mennesker.
Litt for mange dårlige opplevelser med tobeinte skapninger har gjort ham skeptisk.

Men – så er han jo liten.
Og liten, i de fleste øyne, betyr søt.
Søt betyr ”aaaaw, den må vi klappe”
- og det betyr gjerne at små unger – småmennesker – kommer springende for å klappe “den søte lille bikkja” når vi er på tur.

Nei, det hjelper ikke at jeg later som om jeg har blitt akutt blind eller døv og overser dem totalt.
Nei, det hjelper heller ikke at man går på øde stier og landeveier, for disse småmenneskene – de dukker opp overalt.

Som i går for eksempel - når jeg klarte å gå rett inn i fella.

For disse små menneskene, de går aldri alene – de vandrer i flokk.
De er høylydte, springer rundt – og har stemmer som bare gnisser seg inn i skallen og pirker på irritasjonen min.

Ja, altså – denne stemmen – denne ”sukkersøte” babystemmen som de ordner, slik at jeg visstnok skal tenke “å, så søte de er – de må jo få klappe bikkja mi” – den irriterer meg noe så grenseløst.
Jeg skjønner ikke at de faktisk tror de er søt og liten – bare fordi de forvrenger stemmen som en smurf på helium og snakker som om de er fem – når de nærmer seg tolv.

Okei, kanskje ikke så ille – kanskje ni, ti – men det er fortsatt like ille.

Tilbake til poenget: I går klarte jeg å gå rett inn i en felle.

Der gå jeg da – uskyldig og intetanende – med musikk på ørene og en storfornøyd bikkje i bånd – som vandrer bekymringløst, løfter beina her og der - og markerer territoriet sitt (som for øvrig er over alt hvor han vandrer) – og aner ingen fred og fare.

Plutselig står de der.

Det er tre av dem.

Den ene av dem har plassert seg strategisk foran meg – nå kan jeg ikke late som om jeg ikke har sett henne – og hun blokkerer veien.
Den andre ser jeg i sidesynet – hun blokkerer venstre side – dermed blokkerer hun også en av mine mulige rømningsvei.
Og den siste, hun later som om hun er ekstremt ”sjenert” og har plassert seg bak meg.
Nå har jeg ingen muligheter til å snu.

Men jeg er kjapp. Jeg tenker fort.
Og til høyre er det en utvei.
Som går rett ned en bratt skråning – om man da presser seg igjennom noen busker først selvfølgelig.

Det står jo trossalt om livet her.
Jeg må handle kjapt.
For om to sekunder tar en av dem det siste steget – som gjør at jeg blir fanget.
Om to sekunder spør en av dem de fatale ordene ”kan vi få klappe bikkja?” – og da er slaget tapt.

Ingen tid å miste.
Derfor, med mine overnaturlige evner og superraske refleksjoner, kaster jeg kroppen til høyre.

Ikke det at bikkja henger helt med, der han står å vanner en blomst med sine dufter – og før han vet ordet av det, strammer båndet seg, rykker til – og han blir med ett kastet igjennom buskaset – før han triller ned bakken.

Okei. Bikkja liker faktisk ikke mennesker. Sånn helt ærlig.
Men jeg tror jeg missliker småmennesker mer.