Category Archives: Blogg
Mannekrekets oppdrag
Filed under Blogg
Meg: ”Du har et oppdrag!”
Mannekrek: ”Hva da?”
Meg: ”Du skal holde meg våken i hele natt!”
Det er noen fordeler med det å jobbe nattevakt;
1. Man kan snu døgnet uten å få dårlig samvittighet.
2. Man kan snu døgnet uten å få dårlig samvittighet.
3. Nevnte jeg at man kan snu døgnet – være oppe hele natta, daffe hele dagen – uten å få dårlig samvittighet av det?
Uansett, mannekrek har fått oppdraget – men først stakk han ut for å nyte litt voksenbrus med jentene sine.
Likegreit det – for da kommer det hjem en småberuset glad mann – med mye energi – som skal, kan og vil – holde meg våken hele natta.
Og det liker vi.
Eller – jeg – liker det.
For da tenker han kanskje ikke like mye på Playstation 3 – som har stjålet alt for mye oppmerksomhet den siste tiden – så kan vi kanskje spille kort eller gå tur med bikkja på natta (undervurdert greie – det å gå tur på natta! Og det å spille kort. Jeg gjør kort morsomt! Men mannekrek hater det)
Å – det må jeg nevne;
Gjett hvilket mannekrek som stakk innom jobben min i dag – utrustet med tre flaxlodd?!
- og som kjøpte middag til meg – før han stakk.
Gjett hvilket mannekrek som kom tilbake, akkurat da jeg slutta – utrustet med en ytterjakke – til meg?!
(og det skjer – selv om han har fått diverse drapstrusler – nettopp fordi han bruker alt for mye penger på meg. Men hey – han overlever å tilbringe tid med meg – og da kan han likegjerne overleve en atomkrig – så han overlever nok drapsforsøkene mine også.)
(makes sense?)
.
.
.
Nå må jeg gå.
Snakkes i natt!
AKKURAT NÅ…
Filed under Blogg
… har jeg skikkelig lyst på muffins! Det er evigheter siden jeg spiste muffins… eller drakk iskaffe!!
Kjenner jeg dør litt innvendig akkurat nå.
Savn.
… er jeg litt småstolt over at jeg faktisk klarte å drasse den syke kroppen min av gårde til trening (hvor effektiv treninga var – det snakker vi ikke om)
… er jeg litt snurt over at mannekrek jobber. Han jobber, selvfølgelig, når jeg har fri. Det tilsier at jeg ikke har hatt noen å irritere, klage til, flire med, smile med, daffe med eller… med - i hele dag.
… hater bikkja meg.
… kjeder jeg meg (og er litt overraska over å se at paradise danmark fortsatt går på tv3 – burde det ikke være ferdig nå da?)
… driver Polkadot med gymnastikk i buret. Det skal sies hun er flinkere enn meg til å trene – hun klarer tusen repetisjoner hvor hun hever hele kroppen opp og ned, både med føttene hengende rett ned og i nitti graders vinkel – hvor mange klarer du?
… sier jeg god natt.
jeg må må må må må
Filed under Blogg
Jeg vet jeg egentlig ikke burde.
Men de siste dagene, på jobb, har jeg knaska paracet som en gal – selv om legen fraråder meg det.
”Takk for at du kjørte meg til jobb!”
”Ja… Og du må takke for at jeg fikk deg opp fra senga”
”Ja! Takk”
Ja – trenger jeg å nevne at jeg fikk en brå oppvåkning sånn ca. ti minutter før jeg skulle på jobb?
Kom tidsnok – heldigvis – men det er ikke akkurat den beste måten å starte dagen på;
hoppe ut av senga, springe ut døra og rett inn i bila – med hodepine, vond hals og feber.
Kroppen min har liksom aldri kommet seg etter forrige helgs søvnløse dager.
Det er ikke akkurat oppkvikkende for kroppen - eller den generelle formen – når man går fra fredag til tirsdag med fire timer ”vri-seg-rundt-og-våkne-hvert-fem-minutts”- søvn.
Derfor har jeg vandra rundt den siste uka med konstant hodepine, magesmerter, feber og laber form – eller fått superenergi (som kommer hvis man når ett nytt overtrøtt stadium)
Når jeg har først endelig har dager der jeg har fri fra jobb – har jeg store planer om å være effektiv;
Få gjort unna ting jeg har startet med, få bevegd flesket på trening, gått langtur med bikkja – og ellers gjøre det jeg har lyst til.
Men jeg har såpass flaks/uflaks – kommer an på hvordan man ser det – at jeg presterer å bli syk til fridagene.
Flaks – for da blir jeg frisk til jeg skal på jobb igjen.
Uflaks – fordi fridagene blir bare labre dager hvor jeg drukner i selvmedlidenhet.
I morgen har jeg fri.
Og derfor – selvfølgelig – sitter jeg her med hodepine, vond hals og feber.
Supert.
Håper fortsatt på å være litt effektiv i morgen.
Mest fordi det er kjedelig å være syk.
Og fordi jeg føler at jeg ikke har gjort noe de siste dagene.
Jeg må gjøre noe.
Må må må må må må må må
Spørs bare om jeg gidder å drasse rævva ut av senga.
Ingenting frister mer enn å la seg drukne ned i madrassen – nedgravd i dyna – og bare sove bort hele dagen i morgen.
Men da blir jeg egentlig bare sur på meg selv.
Åja..
“Søt” er et ord som ikke eksisterer når man skal snakke om meg…
Filed under Blogg
I natt bestemte mannekrek seg for å døgne.
Og jeg tenkte ”Shit au, kan gjøre det jeg også – sover jo aldri likevel”
Men så fant jeg en god liggestilling.
Så jeg sovna.
Nå har det seg slik at jeg ikke har hatt en god natts søvn på evigheter.
Og heldigvis – så bytta jeg tidligvakta mi med kveldsvakta.
Heldigvis sier jeg, fordi jeg hadde på to alarmer – en for mannekrek, som skulle opp på jobb til sju – og en for meg selv (fordi jeg ikke vil sove bort hele dagen).
Heldigvis sier jeg – fordi jeg sovna gjennom begge alarmene.
Heldige meg – fikk meg endelig en god natts søvn (og kom meg tidsnok til jobb)
Mannekrek derimot – han døgna.
Mannekrek hadde faktisk fått rævva si på jobb uten å vekke meg.
Så tipper jeg var ganske så langt inni drømmeland – sprang på rosa skyer og fløy med purpurfargede griser - fordi jeg pleier egentlig å våkne av den minste ting.
Så tikker det inn en melding.
Fra mannekrek.
Jeg leser – og får litt panikk.
For hva har mannekrek gjort i de nattetimene han har vært våken?
Kjeda seg.
Og hva gjør man når man kjeder seg?
Man finner på mye rart.
Og hva hadde han gjort?
Jo, han har stukket av med mitt kamera – og tatt bilder av meg der jeg sov.
”Du er så søt når du sover” sier han.
B -u- l- l- s- h- i- t!
BULLSHIT!
.
.
Jeg ligger med kjeften åpen, jeg stønner, vrir meg og hyler i søvne – og håret ligner ett rottereir.
Jeg snakker hebraisk, samisk, sier ord baklengs – og snakker til og med språk som ikke er oppfunnet enda.
Jeg sikler, gurgler – og ligger i så rare soveposisjoner at det er et under at alle armer og bein fortsatt henger på meg når jeg våkner om morgenen.
“Søt” er et ord som ikke eksisterer når man skal snakke om meg når jeg sover.
Derfor har enda ikke turt å se på bildene.
I frykt for at de skal traumatisere meg resten av livet.
Men jeg skal gjøre et unntak for bloggen.
Ja faktisk! – for bloggen skal jeg trosse frykten – se på bildene (selv om jeg kan bli traumatisert)- bare slik at jeg kan poste et bilde i bloggen!!
*Springer og henter kamera*
Det er nå passer seg å si “AMAAGAD”
Dere får bare se et ”ikke-så-alt-for-traumatiserende”-bilde.
Rottereir til hår sa du? ja.
Åpen, siklende kjeft? ja. (Hvor er underleppa/kjeven blitt av liksom?)
Jeg tar meg selv i å tenke ”….kan man dø…”
Filed under Blogg
Det finnes kanskje mye man kan klage på når det gjelder kollektivtrafikken i Trondheim.
Om hvordan bussen alltid er forsinka, kjører forbi meg selv om jeg veiver som en gal, kjører feil vei og diverse grettne bussjåfører.
Men det er ikke det jeg skal klage på.
Nå er det medmennesker på bussen.
Scenario:
På vei til jobb.
Bussen er selvfølgelig forsinka.
Og den er forholdsvis full.
Men bakerst – aller bakerst, der jeg trives best – er det faktisk to ledige seter på høyre side.
”Supert” tenker jeg, i det jeg vandrer bakerst i bussen og setter meg på den ledige høyre siden.
Det tar ikke mer enn to sekunder – etter at jeg har plassert veska godt på fanget og funnet en god sittestilling – at jeg finner ut hvorfor akkurat de to setene – bakerst til høyre – var ledig.
En eimende svettestank sniker seg inn i neseborene – og den skyldige sitter rett foran meg.
”Å herregud, jeg må flytte meg” - men jeg reagerer for tregt – for nå er plassene rundt meg okkupert.
Jeg funderer over hvordan noen faktisk kan lukte på den måten.
Her snakker vi ikke om svettelukt som kan oppstå i løpet av en stressende dag hvor alt går skeis – du våkner for sent, rekker ikke å dusje, må springe hit og dit – og gjøre mer fysiske anstrengelser i løpet av dagen, enn det som ellers er normalt.
Her snakker vi svette som har fått godgjort seg på kroppen i flere dager. Som har fått den distinkte lukten av kattepiss, blandet med lukta av gamle gymsokker som har blitt gjenglemt i en råtten kjeller – og noe mugget ”ett-eller-annet”.
Kroppen min begynner på en automatisk shut down – og jeg holder pusten uten å tenke over det.
Likevel klarer stanken på merkelig måtte og finne en vei inn i kroppen – kanskje gjennom huden, porene eller via de ”alt-for-korte” pustedragene jeg med nødvendighet må ta – for jeg regelrett kjenner at lukta invaderer kroppen min.
Jeg blir kvalm, svimmel, får vondt i magen og hodet.
Etter fem minutter, hvor jeg helt klart lider av oksygenmangel og tilgang til frisk luft – samt en generell tilstand som stadig blir verre – tar jeg meg selv i å tenke:
”Kan man dø av å puste inn svettlukt?”
Jeg må ærlig innrømme at jeg tenkte at kroppen sikkert klarer å produsere giftige avgasser om man går rundt å stinker over lengre tid.
Og akkurat i det jeg faktisk har tenkt å flytte meg framover i bussen – selv om det betyr at jeg må stå resten av veien – hopper personen av bussen.
Jeg puster lettet ut - men vil fortsatt ikke puste inn.
For den lukta – den henger igjen.
Og gjorde meg faktisk uvel resten av dagen.
Men jeg overlevde.
de er slue, de setter feller – de er småmennesker.
Filed under Blogg
Har jeg sagt hvor irriterende det egentlig er å ha en ”liten søt bikkje”?
Ja, jeg har vel kanskje det.
Altså, bikkja mi er kanskje liten – men den er langt i fra søt.
Kort fortalt; han liker ikke mennesker.
Litt for mange dårlige opplevelser med tobeinte skapninger har gjort ham skeptisk.
Men – så er han jo liten.
Og liten, i de fleste øyne, betyr søt.
Søt betyr ”aaaaw, den må vi klappe”
- og det betyr gjerne at små unger – småmennesker – kommer springende for å klappe “den søte lille bikkja” når vi er på tur.
Nei, det hjelper ikke at jeg later som om jeg har blitt akutt blind eller døv og overser dem totalt.
Nei, det hjelper heller ikke at man går på øde stier og landeveier, for disse småmenneskene – de dukker opp overalt.
Som i går for eksempel - når jeg klarte å gå rett inn i fella.
For disse små menneskene, de går aldri alene – de vandrer i flokk.
De er høylydte, springer rundt – og har stemmer som bare gnisser seg inn i skallen og pirker på irritasjonen min.
Ja, altså – denne stemmen – denne ”sukkersøte” babystemmen som de ordner, slik at jeg visstnok skal tenke “å, så søte de er – de må jo få klappe bikkja mi” – den irriterer meg noe så grenseløst.
Jeg skjønner ikke at de faktisk tror de er søt og liten – bare fordi de forvrenger stemmen som en smurf på helium og snakker som om de er fem – når de nærmer seg tolv.
Okei, kanskje ikke så ille – kanskje ni, ti – men det er fortsatt like ille.
Tilbake til poenget: I går klarte jeg å gå rett inn i en felle.
Der gå jeg da – uskyldig og intetanende – med musikk på ørene og en storfornøyd bikkje i bånd – som vandrer bekymringløst, løfter beina her og der - og markerer territoriet sitt (som for øvrig er over alt hvor han vandrer) – og aner ingen fred og fare.
Plutselig står de der.
Det er tre av dem.
Den ene av dem har plassert seg strategisk foran meg – nå kan jeg ikke late som om jeg ikke har sett henne – og hun blokkerer veien.
Den andre ser jeg i sidesynet – hun blokkerer venstre side – dermed blokkerer hun også en av mine mulige rømningsvei.
Og den siste, hun later som om hun er ekstremt ”sjenert” og har plassert seg bak meg.
Nå har jeg ingen muligheter til å snu.
Men jeg er kjapp. Jeg tenker fort.
Og til høyre er det en utvei.
Som går rett ned en bratt skråning – om man da presser seg igjennom noen busker først selvfølgelig.
Det står jo trossalt om livet her.
Jeg må handle kjapt.
For om to sekunder tar en av dem det siste steget – som gjør at jeg blir fanget.
Om to sekunder spør en av dem de fatale ordene ”kan vi få klappe bikkja?” – og da er slaget tapt.
Ingen tid å miste.
Derfor, med mine overnaturlige evner og superraske refleksjoner, kaster jeg kroppen til høyre.
Ikke det at bikkja henger helt med, der han står å vanner en blomst med sine dufter – og før han vet ordet av det, strammer båndet seg, rykker til – og han blir med ett kastet igjennom buskaset – før han triller ned bakken.
Okei. Bikkja liker faktisk ikke mennesker. Sånn helt ærlig.
Men jeg tror jeg missliker småmennesker mer.
!
Filed under Blogg
Å herregud.
Jeg, må, ha, noe, å, gjøre.
Nå.
Jeg sover aldri.
Det vil si at jeg har åtte timer – som ellers ville ha vært tilbrakt i drømmeland - til å kjede livet av meg.
Noen trøst finner jeg ikke i mannekrek heller.
Om natta spiller han PS3 – mens jeg kjeder livet av meg (det finnes faktisk grenser på hvor morsomt det er å se på at noen spiller!) – og når jeg er på jobb – da sover han.
Prikk. Punktum. Komma. Parantes.
Utropstegn.
