Mye – mer – mest

Det er mye som surrer rundt meg. Mye som skal gjøres. Mye som skal planlegges.
Jeg liker det.
Det er da jeg fungerer best.

Det er der planlegging kommer inn – det som gjør at alt ikke krasjer.
Altså, jeg kan ikke sjonglere. Har aldri klart å ha flere baller i lufta… kanskje to.
Men når det gjelder planer, prosjekter og mål jeg skal gjennomføre, kan jeg kjøre flere baner.

Ja, du kan på en måte si at jeg er en god sjåfør… selv om jeg har vært treg med å få lappen til bil.
Men hey – det er jo et lite ”prosjekt” jeg jobber med for tida.

Kanskje det er derfor jeg liker å gå skole nå – for ja – jeg har aldri vært et skolemenneske.
Ikke fordi jeg mener at utdanning ikke er viktig – det er det! Men fordi jeg har følt at skole består av alt for mye dødtid.
Ja – dødtid. Når du kommer hjem fra skoledagen og tenker ”jaaa. Hva har man egentlig vært igjennom i dag da” og kan konkludere med at hele skoledagen på åtte timer kan komprimeres til en times lesing hjemme.
Og da blir du ikke akkurat motivert… 

Så – det passer meg at jeg jobber fulltid og studerer fulltid.
Fordi ting må gjøres effektivt – og da finnes det ingen dødtid.

Derfor er jeg utrolig glad for at jeg er lærling på den arbeidsplassen jeg er nå.
Kanskje ikke ting har fungert like godt, om jeg ikke hadde fått så frie tøyler som jeg føler jeg har?
Det handler om at jeg kan gjøre litt som jeg vil – og da blir jeg mer effektiv.
Og jeg har funnet ut at det skader aldri å spørre.

Ja, altså – det er en viktig ting jeg tar med meg videre.
At det aldri skader å spørre om ting.
I verste tilfelle får du et svar som sier ”nei” – og ja… da er du vel like langt som om du ikke skulle ha spurt?
Så i stedet for å sitte der å lure – spør – så får du et svar.
Enten går det din vei – snøballen begynner kanskje å rulle – eller så får du et ”nei”
Og da kan du bare ta det i betraktning og angripe på en annen måte.
Er ikke det en flott innstilling du gitt….

Nei – jeg sier ikke at det er enkelt å kjøre et løp hvor du er i fulltidsarbeid og er fulltidsstudent. Det krever litt.
Men det funker for meg.

Gratulerer – da har jeg skrevet masse babbel.
Så, her kommer resultat av en ledig stund i dag – med inspirasjon av den kjente dagen det er i dag.
Alle hjerters dag.

Jeg må få legge til at jeg aldri har vært noen fan av Valentine. Jeg er ikke særlig ”romlemantisk” av meg.
Men sett bort i fra dagens handelsstand og dens kommersielle side – er det rett og slett ikke dumt å ha en dag man feirer kjærlighet.
Trenger jo ikke å bruke penger for å vise noen at man er glad i dem - man kan for så vidt vise det alle dager i året – men det er jo ikke galt å ha en dag hvor dette er i ekstra fokus?

Bildet er en varm tanke til alle de som føler for å ta det i mot.

God alle hjerters dag!

14
Feb 2013
SKRIBENT Hanne
KATEGORI:

Hjertevarme, Tanketull

KOMMENTARER Ingen

Portabel gjennomlysnings apparat

Jeg har funnet ut en ting.
Jeg liker faktisk asp.net programmering.

Men er bombesikker på at jeg ikke liker eksamen.

Egentlig ganske stressa før eksamen.
”Er det virkelig meningen at jeg skal huske alt dette?”
”Bare skrive med penn og papir, ingen data, ingen hjelpemidler?”
”Hvor mye krever det at jeg skal skrive ned? ALT av kodene i oppgavene?!”

Altså. Det er stor – en jækla stor – forskjell å gjøre ting på data, i forhold til å skrive på penn og papir.

På dataskjermen ser jeg hva som ser riktig ut.
Om det skal være . eller , – ; eller :.
Punktum eller komma. Semikolon eller kolon.

Jeg ser hvor ( skal plasseres i stedet for {.
Altsåhvor parentes skal plasseres i stedet for sløyfeparentes

Ja. Det er mye som faller på plass, bare man ser tegnene på en dataskjerm.
Det blir noe helt annet å skrive for hånd.
For å ikke snakke om sløyfeparentesene mine – som alltid ender med litt flere sløyfer enn nødvendig.

Riktignok – jeg har funnet ut at jeg liker asp.net programmering etter eksamenslesinga.
Noe godt har kommet ut av lesinga.
Selv om en del av meg har mest lyst til å døyve nerdefaktorene å si det motsatte.

Men jeg har også funnet ut at jeg hater eksamen.
Tror faktisk ikke dette vil gå. Selv om jeg kanskje forstår.

Av og til skulle jeg ønske eksamen bestod av gjennomlysning av hjernen.
Altså – et slags portabel apparat man setter mot hjernen – den gjennomlyser hva du egentlig kan, og setter karakter ut i fra det.

For tro meg – i morgen på eksamen – vil ikke hjernen min jobbe med meg.
Den vil jobbe i mot meg.

Forandre på ting – som i utgangspunktet var rett.
Ja – alle har opplevd det.
”Okei, ferdig med oppgaven”, tenker du.
”Neeei. Det der var for enkelt”, svarer hjernen. “Svaret kan ikke være så enkelt. Det er jo eksamen”
”Okei”
Kaster bort arket, tar opp et nytt.
Skribler ned noe.
”Dette kan da umulig være rett?”, Spør du deg selv
”Jojo, ser da mye mer komplisert ut dette. Så dette må du levere”, svarer hjernen da kjapt.

Joda. Det var det første svaret som egentlig var rett. Og ikke bare sløste du tid med å ”løse” oppgaven på nyttfor så å få dårligere tid på andre oppgaver – men du får det også slengt i trynet etterpå hvor teit hjernen din faktisk er. Og alt du klarer å tenke er “Hvordan i huleste kom jeg fram til at det andre svaret var rett?!! Det står jo bare tull der”

Derfor, for framtiden – er jeg for dette portable apparatet som gjennomlyser hjernen for kunnskaper du faktisk sitter med.
Og ikke kunnskaper som skribles ned i all nervøsitet på en eksamen.

Inntil da;
Ønsk meg lykke til i morgen.
Jeg trenger det mer enn mest akkurat nå.

27
Nov 2012
SKRIBENT Hanne
KATEGORI:

Tanketull

KOMMENTARER Ingen

Hvem vet?

Nesa burde egentlig være langt nede i .NET programmering boka nå.
Lest, pugget og fått påklistra nye kunnskaper på hjernen.
Likevel begynner tankene å spre seg i forskjellige tankebaner.
Den ene tankebanen tenker på mat, den andre tenker fortsatt litt på .NET programmering – men en av dem tenker – hva i huleste skal jeg finne på?

Altså. Den tankebanen tenker litt på framtiden. Hva skjer etter neste sommer, når jeg er ferdig med studiet og lærlingetiden?
Parallelt med den tankebanen, har man også en tankebane som vet hva som skjer – jeg skal få meg hund. Siden jeg da ikke jobber 100% – kanskje 120% om man tenker på ekstrajobbing – og 100% skole.

Men ja. Det var den andre tankebanen jeg skulle fortelle om:
Hva i huleste skal jeg finne på? Mer konkret – hva skal jeg bli?

For nå er jeg i det veiskillet hvor jeg skal bestemme meg for videre utdanning.
Psykolog? Økonomi? Dataingeniør? Markedsføring?

Jeg er sta. Noen ganger litt for sta for mitt eget beste.
Bestemmer jeg meg for noe – så skjer det. Da er motivasjonen på plass og jeg gir alt.

Ja – jeg er en sånn type som gir alt eller ingenting. Hvis motivasjonen ikke er på plass, skjer ingenting – da står man bare på stedet hvil. Tenker ikke framover eller bakover.

Og det er der det stopper litt opp.
Jeg har så mye jeg har lyst til – men det er ingenting som skiller seg ut.
”Ja – det vil jeg!”–følelsen, den er ikke på plass.

Og er det en ting jeg ikke skal gjøre, er det å hive meg kast i studier bare fordi jeg føler jeg , og ikke fordi jeg har lyst.

Jo, så klart – man kan sikkert presse seg igjennom et studie uten så mye motivasjon. Jeg har jo en hjerne som klistrer til seg alt av informasjon, mye unødvendig også. Skulle egentlig trengt litt teflon.

Uansett hva, så er det vanskelig å møte utfordringer uten motivasjon.
For hvem hiver seg i kast med nye oppgaver og utfordringer, uten å kunne se resultatene det kan gi?

Men, motivasjonen kommer når den vil.
Kanskje kommer den snikende. Andre ganger ligger den der før man har tenkt tanken. Og noen ganger kommer den på grunn av staheten min.

Så kanskje det blir enten psykologi, økonomi, dataingeniør eller markedsføring.
Eller kanskje det blir noe jeg enda ikke har tenkt på.

Hvem vet?
Ikke jeg. Ikke enda.

04
Nov 2012
SKRIBENT Hanne
KATEGORI:

Tanketull

KOMMENTARER Ingen

Uten at du noen gang kan forklare folk hvorfor du smiler eller hvordan det føles.

Det kommer plutselig. Slår ned i hodet på deg.
Snedig egentlig, for akkurat i det det slår ned, stopper på en måte tiden opp.

Det kan skje hvor som helst og når som helst. Men gjerne i sammenhenger hvor du befinner deg i en situasjon med nye bekjente eller i en ny utfordring. Alt stopper opp, og tanken, eller spørsmålet som slår ned i hodet på deg er:

”Hva gjør jeg her?”

Nå er det ikke bare å svare på spørsmålet sånn enkelt. ”Jeg gikk hit”, ”jeg tok bussen”.
Nei nei, nå snakker jeg om den snurrende følelsen som kommer – den som tar for seg hele omfanget av spørsmålet i en så stor grad at det er ikke lenger bare er et spørsmål. Det er mer som en følelse – en slags virvelvind som drar deg igjennom alle situasjonene og hendelsene som noen gang har skjedd – som summerer opp hva som har plassert deg akkurat der, akkurat da. Virvelvinden drar deg igjennom alt, kjapt – nesten så du ikke oppfatter det, men du registrerer det likevel. Små ting, store ting – alt blir registrert.
Slik som gjerne skjer i drømmer – når du vet det du vet, men du vet det egentlig ikke likevel. Som når du befinner deg i et stor ukjent slott, men vet likevel at det er hjemmet ditt.
Ja… du skjønner?

Virvelvinden snurrer - hit, dit, fram og tilbake – og på et blunk får du en surrealistisk følelse av alle de situasjonene og hendelsene, som gjør at du befinner deg akkurat der. Hvorfor du er omringet av akkurat de bestemte personene eller hvorfor akkurat du står overfor en ny utfordring der og da - hvem du er – alt blir summert opp.

Så får det meg til å tenke;
Som regel smiler jeg når virvelvinden har tatt turen gjennom hodet mitt. Glad for at jeg er akkurat der, akkurat nå. Uavhengig av hvorfor og hva som har fått meg dit, eller hvor tøff veien er eller har vært.
Akkurat som om du får en åpenbaring over hvor flink du har vært – eller at du nå nærmer deg målet. Du nærmer deg dit du skal være.

Men hva om denne virvelvinden slår til når jeg minst vil? Når jeg er fastsatt i en situasjon jeg ikke vil være i?

Nå når jeg tenker meg om så har virvelvinden slått til i slike situasjoner og. Og for min del har det vært positivt. For når jeg er fastsatt i en situasjon jeg egentlig ikke vil være i, men befinner meg i – så hjelper disse virvelvindene meg til å innse at jeg er ikke fastsatt – ting må bare endres.

Men hva om denne virvelvinden slåt til når jeg minst vil? Når jeg er fastsatt i en situasjon jeg ikke vil være i – og det finnes ingen vei tilbake eller ut?
Når virvelvinden blir en tornado og ødelegger, setter deg tilbake og tar deg med gjennom minner og situasjoner du helst vil glemme. Når der du befinner deg, også er noe du egentlig bare vil glemme?

Nei. Får håpe det ikke skjer.
Får håpe virvelvinden forblir slik den skal – en tirrende følelse som gjør at du bare står å smiler.
Uten at du noen gang kan forklare folk hvorfor du smiler eller hvordan det føles.
Det går bare ikke.

15
Aug 2012
SKRIBENT Hanne
KATEGORI:

Tanketull

KOMMENTARER Ingen

Nitti – seksten – tjueen

Herregud. Er det normalt å få innskytning om å kjøpe seg båt – kanskje et oppussingsobjekt – i så ung alder?
For jeg vil ha båt. En litt stor båt. En sånn type båt man kan være ute i hele dagene – uten å sitte ukomfortabelt (som man gjerne gjør i små robåter).

Av og til føler jeg meg som en gamling fanget i ung kropp.
Eller, som forklart tidligere;
Jeg er som en tankefull nittiåring som funderer over liv og død, store spørsmål og livets gangmed mentaliteten til en 16-åringsom er fanget i en tjueenårings kropp.

Makes no sense.
Men sånn er det.

01
Aug 2012
SKRIBENT Hanne
KATEGORI:

Tanketull

KOMMENTARER Ingen

Det er å jobbe for å nå dem

Jeg skal ikke skjule det faktum at jeg sitter å ser på boligannonser. Litt for å drømme meg bort.
Eller kanskje jeg har et underliggende absurd håp om at det plutselig dukker opp en perle, som det verken krever fastjobb eller lån for å skaffe (alle vet jo at fastjobb og lån går hånd i hånd).
Et underliggende absurd håp om at, plutselig midt under annonsersurfinga på finn.no, kommer jeg over en skikkelig perle, som ingen har oppdaget utenom meg - en perle som jeg får råd til med kun egenkapitalen jeg sitter på.

Det hadde vært noe det…
Nei. Jeg sitter likevel å ser på boligannonser – selv om tiden for boligkjøp ikke skjer før om et par år.
Ser på at leiligheter jeg gjerne vil ha forsvinner. Solgt. Borte.
Og drømmer litt om hvordan det vil vært å bo der.
Men først og fremst drømmer jeg om fastjobben.

Drømmejobben for meg? En jobb hvor jeg kan designe og utvikle alle slags typer reklamer, brosjyrer og logoer – ja, til og med hjemmesider. Og kunne ta utdanning ved siden av. For jeg vil studere markedsføring, prosjektledelse og økonomi. Jeg har liksom ingen grenser.
Ja, sånn type arbeidsplass hvor jeg er lærling nå, hvor det ikke sees svart på det å gi permisjon til eksamener. For det er vel der utdanning og jobb krasjer? For ellers er jo jobb, jobb – og fritid er utdanning.
Hadde bare eksamenstidene vært på kvelden, og ikke om morgenen i ukedager – så hadde det aldri krasjet.
Da hadde det mersom gått hånd i hånd – om du tar utdanning på si som er relevant og fletter seg med arbeidsoppgavene.

Rop ut om du finner perlen av en leilighet. Eller om du har en million eller to liggende, som du ikke vet hva du skal med (og dermed finner det mer akseptabel å gi dem bort til meg enn veldedige formål)
Eller om du har en jobb som, ja, lar meg jobbe med utforming av grafiske elementer til web og print – og gir lufterom for utdanning på si.


Nei. Det skal være lov til å drømme og ønske seg ting.

For det morsomste med å ha drømmer og ønsker?
Det er å jobbe for å nå dem.

27
Jul 2012
SKRIBENT Hanne
KOMMENTARER Ingen

plan a, b, c, d, e, f …

Det er faktisk litt slitsomt å forklare alle at – selv om jeg er lærling – så betyr det ikke automatisk at jeg får fortsette i jobben etterpå. Det skulle gjerne vært sånn.
Og da etterfølger gjerne en av to spørsmål:

”Hvorfor tar de inn lærlinger da?”
”Hvorfor er du lærling da?”

Heldigvis går det gjerne opp et lys for dem på hvorfor jeg gidder å studere ved siden av. For det er det mange som ikke skjønner bæra av – hvorfor jeg studerer, jobber og er fulltidslærling.

Jo – jeg studerer ved siden av – da jeg etter lærlingtiden, mest sannsynlig skal studere videre.

Men hva?

Det frister med økonomi. Og det frister med markedsføring. Eller kanskje jeg skal hoppe langt unna komfortsonen min og starte på noe – som akkurat nå – virker litt utenkelig?

Nei. Det viktigste er vel at jeg starter på noe som jeg virkelig vil.
Jeg har faktisk aldri gjort det så bra på skolen som jeg har gjort det nå – nå som jeg studerer noe jeg har bestemt selv.

Første eksamenskarakter har jeg fått tilbake – og det gikk over all forventning. Ja, for det var karakter på den eksamenen hvor jeg gjorde den episke feilen.
Først skrev jeg rett. Og da tenkte jeg ”Nei, det kan ikke være så enkelt” – og byttet om på navnene! Ikke spør meg hvorfor – for den første forklaringen jeg skrev ned var utfyllende – som til og med forklarte navnene og navnets betydning!
Men neidajeg byttet om. 
Ufattelig ulogisk!

Jeg kan jo i det minste si at – jeg har lært! Akkurat på det området er jeg nå ekspert, for jeg kan ikke glemme!

Nå er jeg på vill vandring etter å finne ut hva som skal skje etter lærlingetiden.

Misforstå meg rett – hadde jeg kunne fortsatt i jobben, hadde jeg gjort det.

Men jeg må legge planene klar.
Skal jeg studere? hva?
Finne annet arbeid? hvor?

 

10
Jun 2012
SKRIBENT Hanne
KOMMENTARER Ingen

?…

Hæ? Nei?

Nå forstår jeg ingenting.

Tida går for fort. Alt for fort.
Det er knapt med tid.

Joda, ting durer å går. Ting skjer hele tida.
Trives med det.
Samtidig føler jeg at alt står stille. Alt skjer, men ingenting skjer.
Ingenting av det jeg vil skal skje.

Jeg er sta. Veldig sta.
Har jeg bestemt meg for noe, så skal det skje.
Uansett hvor lang tid det tar.

Men tida går fortsatt fort.
Nei – ikke bra – selv om det bringer meg nærmere det jeg har bestemt meg for.

Men av og til sier det ”svooosj” – tid flyr forbi– og det stopper opp et øyeblikk – og da… ja, da har liksom ingenting skjedd.

Nei nei, jeg mister ikke motivasjon.
Jeg blir egentlig bare mer rastløs. Får mer lyst.
Det kribler i meg at ting skal skje fort. Gjerne nå. Det skulle gjerne allerede ha skjedd.

Men jeg blir holdt tilbake.

Bra.
Ikke bra.
Bra.

Hæ? Nei?
Nå forstår jeg ingenting.

24
May 2012
SKRIBENT Hanne
KATEGORI:

Tanketull

KOMMENTARER Ingen

Noe å se fram til er herlig!

Jeg ønsker meg et polaroid kamera. Bilder rett fra kamera. Uredigert.
Bilder av ekte øyeblikk. Minner.
Som jeg kan se og ta på – som ikke bare vises på en skjerm.

Jeg vil ut å reise. Se verden. Oppleve nye ting, se nye ting. Fundere, få nye innblikk.
Kjenne nye lukter, se nye fjes.

Jeg ønsker meg leilighet. Jada jada – jeg vet det ikke er noe som bare faller ned i fanget på meg. Om jeg da ikke vinner i lotto.
Men jeg sparer til det. Og en dag så får jeg meg sikkert den jobben som gjør at jeg kan ta opp lånet til leiligheten.
Og det er godt det. Å jobbe opp til det. Se fram til det.

Ja. Små og store ønsker. Godt å ha.
Noe å se fram til. Noe å glede seg til. Noe å jobbe opp i mot.

Og en dagen dag kjøper jeg meg det polaroid kameraet.
Og jeg har det med på reiser, hvor jeg fanger opp øyeblikk og minner.

Og de bildene av øyeblikk og minner – henger jeg opp på veggen i leiligheten min.

23
Mar 2012
SKRIBENT Hanne
KOMMENTARER Ingen

jeg er redd for stillhet

”Hva har du fobi mot?”

Jo. Nå skal du høre:

  • Føtter. Eller tær.
    Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg hater tær og føtter. Og lyden av nakne føtter som springer over parkett.
Barneføtter er en annen sak. De er liksom så små og søte…
  • Jeg har telefonskrekk.
    Men det rare er at i jobbsammenheng går det greit. Men når det ringer ukjent nummer til ”meg” – og ikke ”jobbhanne” – så freaker jeg ut.
  • Jeg er veldig – veldig – sjenert.
    Og hater dermed å snakke foran flere personer.
    Har du meg på tomannshånd derimot, sier jeg omtrent hva som helst (om du kjenner meg eller ikke)
    Det er derfor enkelte blir så sjokkert når de plutselig oppdager at jeg er sjenert.
    Men jeg er likevel ikke redd for å si hva jeg mener og tenker. Av og til plopper det bare ut – om det kommer ut feil eller ikke. Derfor kan jeg virke veldig overlegen.
    Plutselig skal hu stille bæra plutselig buse ut med noe, liksom?
  • Jeg hater edderkopper.
    Små, ekle edderkopper. Fordi de er så uberegnelige.
    Plutselig bare er de der. Og plutselig forsvinner de.
    Plutselig krabler de forsiktig bortover. Og plutselig bare spurter de (gjerne i retning mot meg)
    Jo – jeg hater slike små edderkopper fordi de er så uberegnelige.
    Men tarantellaer syns jeg er fine.
.
  • Jeg er også livredd for stillhet.
    Altså, jeg trenger lyd rundt meg til enhver tid – også når jeg skal sove.
    Ellers blir jeg fanget inn i mitt eget tankesurr.
    Og det er ikke alltid like morsomt.

21
Feb 2012
SKRIBENT Hanne
KOMMENTARER En søtpotet

lener meg godt tilbake

Jeg har alltid vært litt sånn at jeg tenker to skritt framover.
At jeg gleder meg til ting som skal skje. Planlegger det som skal skje.
Og da tenker man ikke så mye på det som skjer akkurat nå.

Jeg vet ikke hvorfor, eller akkurat hvordan – men nå er det ikke slik lenger.
Og jeg liker det.

Jeg slapper av. Det som kommer, det kommer.

Tenke at det som skjer , det skjer nå. Ikke bekymre seg så mye om hvis eller om det gode slutter.
Eller tenke på når det gode skal starte.
Alt slutter jo en gang uansett. Ja – livet slutter til og med.
Så hva bekymrer man seg egentlig over?

Nei, jeg lener meg tilbake. Nyter det. Stresser ikke.
Er det negativt gidder jeg ikke å tenke at det blir verre. Joda – kanskje det faktisk blir verre, men en gang slutter det også.
Og da er det ikke noe å stresse over?

Har jeg det bra, gidder jeg ikke å tenke at det tar slutt en gang. For ja, det slutter en gang det også.
Da lener jeg meg heller bare ekstra tilbake og nyter øyeblikket ekstra mye.

Så klart, jeg tenker fortsatt to skritt framover. Bare ikke så mye.
Ja, jeg gleder meg fortsatt like mye til å få brukt sparepengene til å kjøpe meg leilighet. Gleder meg til jeg får hund nummer to. For ja, det har jeg planlagt.

Men;
, akkurat , det teller.
Og akkurat nå – lener jeg meg godt tilbake. Nyter det.

12
Jan 2012
SKRIBENT Hanne
KOMMENTARER Ingen

Tvinner seg om hverandre

Det som er kjipt med meg, er at jeg kjeder meg fort.
Om jeg ikke har noe jeg trenger å tenke på – eller ikke vet om noe som skal starte snartså kjeder jeg meg.
Nei, jeg sier ikke at jeg konstant må springe rundt å gjøre noe, tvert om.
Jeg må bare vite at jeg noe skal skje snart. Så kan jeg planlegge. Og tenke.

Det er den tenkebiten som er viktigst. Jeg må holde tankene mine opptatt. For når jeg kjeder meg, vandrer tankene mine langt. De tvinner seg om hverandre, snur seg opp ned – og plutselig er det jeg er så sikker på at jeg vil, det vil jeg ikke lengere.
Ja, jeg ombestemmer meg lett.
Bra ene dagen, dårlig neste.

Ja, nok om det:
Jeg har vært konsernsamling i helga også. Flott show, flott opplegg, god mat, god drikke.
Utrolig nok våkner jeg ikke i dag med bakrus. Ja – det gikk litt rolig for seg. Veldig rolig.
Men nå snakker jeg for min del.
Likevel daffer jeg rundt i dag, i kosedressen – og nyter det faktum at klokka er stilt en time tilbake, for da får jeg en times ekstra søvn.
Ja – det er sånn jeg tenker. At jeg får en times ekstra søvn – ikke en time ekstra til å gjøre fornuftige ting.

30
Oct 2011
SKRIBENT Hanne
KOMMENTARER En søtpotet

Nå. Med en gang.

Akkurat nå for tiden kribler det i meg.
Mest fordi jeg føler at det er mye som skjer. Mest fordi jeg egentlig bare venter på at noe skal skje.
En fin blanding.
Ting går framover, bare ikke fort nok.

Jeg vil gjøre så mye. Starte på mye nytt.
Men tiden strekker ikke til.
Jeg har planer om å perle, planer om å fotografere, planer om å kode hjemmesider, planer om… ja – et prosjekt jeg ikke vil nevne akkurat nå.
Jeg har planer om å starte med så mye, men klokka springer fra meg.

Men det gjør meg ikke noe!
Men det kribler likevel. Det kribler i fingra som gjerne vil sette i gang med noe.
Men de får vente.

Jeg må lære meg å vente.
Selv om jeg gjerne skulle ønske at alt skjedde fort. . Med en gang.


Nei –
jeg må nyte ventetiden. Slappe av. Ta det med ro.

Jeg trives.

25
Oct 2011
SKRIBENT Hanne
KATEGORI:

Tanketull

KOMMENTARER En søtpotet
TAGS