Uten at du noen gang kan forklare folk hvorfor du smiler eller hvordan det føles.

Det kommer plutselig. Slår ned i hodet på deg.
Snedig egentlig, for akkurat i det det slår ned, stopper på en måte tiden opp.

Det kan skje hvor som helst og når som helst. Men gjerne i sammenhenger hvor du befinner deg i en situasjon med nye bekjente eller i en ny utfordring. Alt stopper opp, og tanken, eller spørsmålet som slår ned i hodet på deg er:

”Hva gjør jeg her?”

Nå er det ikke bare å svare på spørsmålet sånn enkelt. ”Jeg gikk hit”, ”jeg tok bussen”.
Nei nei, nå snakker jeg om den snurrende følelsen som kommer – den som tar for seg hele omfanget av spørsmålet i en så stor grad at det er ikke lenger bare er et spørsmål. Det er mer som en følelse – en slags virvelvind som drar deg igjennom alle situasjonene og hendelsene som noen gang har skjedd – som summerer opp hva som har plassert deg akkurat der, akkurat da. Virvelvinden drar deg igjennom alt, kjapt – nesten så du ikke oppfatter det, men du registrerer det likevel. Små ting, store ting – alt blir registrert.
Slik som gjerne skjer i drømmer – når du vet det du vet, men du vet det egentlig ikke likevel. Som når du befinner deg i et stor ukjent slott, men vet likevel at det er hjemmet ditt.
Ja… du skjønner?

Virvelvinden snurrer - hit, dit, fram og tilbake – og på et blunk får du en surrealistisk følelse av alle de situasjonene og hendelsene, som gjør at du befinner deg akkurat der. Hvorfor du er omringet av akkurat de bestemte personene eller hvorfor akkurat du står overfor en ny utfordring der og da - hvem du er – alt blir summert opp.

Så får det meg til å tenke;
Som regel smiler jeg når virvelvinden har tatt turen gjennom hodet mitt. Glad for at jeg er akkurat der, akkurat nå. Uavhengig av hvorfor og hva som har fått meg dit, eller hvor tøff veien er eller har vært.
Akkurat som om du får en åpenbaring over hvor flink du har vært – eller at du nå nærmer deg målet. Du nærmer deg dit du skal være.

Men hva om denne virvelvinden slår til når jeg minst vil? Når jeg er fastsatt i en situasjon jeg ikke vil være i?

Nå når jeg tenker meg om så har virvelvinden slått til i slike situasjoner og. Og for min del har det vært positivt. For når jeg er fastsatt i en situasjon jeg egentlig ikke vil være i, men befinner meg i – så hjelper disse virvelvindene meg til å innse at jeg er ikke fastsatt – ting må bare endres.

Men hva om denne virvelvinden slåt til når jeg minst vil? Når jeg er fastsatt i en situasjon jeg ikke vil være i – og det finnes ingen vei tilbake eller ut?
Når virvelvinden blir en tornado og ødelegger, setter deg tilbake og tar deg med gjennom minner og situasjoner du helst vil glemme. Når der du befinner deg, også er noe du egentlig bare vil glemme?

Nei. Får håpe det ikke skjer.
Får håpe virvelvinden forblir slik den skal – en tirrende følelse som gjør at du bare står å smiler.
Uten at du noen gang kan forklare folk hvorfor du smiler eller hvordan det føles.
Det går bare ikke.

15
Aug 2012
SKRIBENT Hanne
KATEGORI:

Tanketull

KOMMENTARER Ingen

Bli med i potetåkeren