Og da blir ingenting bare… kjedelig.

Det høres i grunn litt rart utmen jeg savner det å komme sliten hjem fra jobb.

Nå snakker jeg sliten sliten – sånn fysisk sliten, ikke bare psykisk.
Hvor beina verker og føles ut som gèle. Når kroppen er lei av å stå oppreist. Når du nesten ikke husker hvordan det er å stå i ro.

Ja, for det er store forskjeller å gå fra en jobb hvor man – gjennom åtte timer – står, går og rører seg hele tiden (hvor man faktisk ikke har lunsjpause engang) – til å komme i en jobb hvor man sitter hele dagen.
Lunsjpause har man faktisk også. Og man kan fritt gå på do når man vil.
Ja, altså– i enkelte jobber må man regelrett spurte til do når man ser sitt smutthull mellom kundene. Faktisk bruker du mer tid på å vaske henda, enn tiden det tar å spurte fram og tilbake fra do.

Men ja. Jeg savner det å være sliten i kroppen etter jobb – og ikke bare sliten i hodet.

Når du er så sliten at kroppen er lei av å stå oppreist. Når du er så sliten at kroppen syns det er herlig å bare stå i ro.
Når du er så sliten at verdens herligste følelse er å endelig slenge seg ned i sofaen.
Når du faktisk setter pris på det å bare sitte der. Når du setter pris på å gjøre ingenting.

For ellers blir bare sofaen en vanlig plass man setter seg ned.
Du kjenner ingen herlig følelse, du bare sitter der.
Og gjør ingenting.


Og da blir ingenting bare… kjedelig.

12
Sep 2012
SKRIBENT Hanne
KOMMENTARER Ingen

Bli med i potetåkeren