Klebb Klebb Klebb

Okei. Jeg burda egentlig å stoppet opp å tenkt litt da jeg så bikkja skli foran meg.
Men herregud, det var nysnø. Alt var hvitt. Vinteridyll.
Jeg ante ingen fare der jeg vandret i min egen verden.

KABLÆM. Sier det da. Kanskje ikke kablæm, men mer sånn ”schvopp, dunk”. Om du sier det skikkelig fort. Og med utropstegn bak dunk!

Vel, uansett – jeg løfta beinet for å ta et skritt videre. Man skulle nesten tro at bakken forsvant under beina på meg. Føltes sånn.
Men så gjorde den det ikke likevel, for plutselig fikk rumpa mitt et uhyggelig møte med blankisen. Så skuldrene. Så hodet.

Ja. Hele meg rett ned.

Først blir man slått ut med en slags lammelse. Og en tanke som bare tenker ”Hva i huleste skjedde?”.
Også finner jeg ut at jeg ikke kan ligge der på dødsfella, så jeg reiser meg opp.

”Søren søren søren, jeg har vondt jeg har vondt, søren søren søren, var det noen som så meg, søren søren søren jeg er kvalm”

Vel. Det var mye jeg tenkte samtidig. For det første så kjente jeg ikke hvor vondt det var før jeg reiste meg opp. Og da fant jeg ut at jeg mest sannsynlig hadde slått hodet hardere en antatt, fordi nå gjorde det skikkelig vondt. Og jeg var så kvalm at jeg måtte brekke meg litt.
Og innimellom alt det vonde, så tenker jeg – søren, var det noen som så meg?

Ja, man må alltid se seg rundt etter et fall. Uansett hvor vondt du har.
Bare for å se om noen har sett deg.
Heldigvis ingen denne gangen.
Jeg hadde vel hørt latterkulen om noen hadde sett meg uansett.

Etter sjokket måtte jeg bare le litt, selv om det fortsatt gjorde vondt.
For der, i nysnøen over isen, hadde jeg lagt igjen et perfekt avtrykk av ett stykk Hanne med termodress på.
Skulle ha tatt bilde.

Nei, altså. Nå har jeg sikkert pådratt meg hjernerystelse. Føles sånn.
Så det har vært en rar dag på jobb.

07
Dec 2011
SKRIBENT Hanne
KOMMENTARER Ingen
TAGS

,